Jeg ble glad da jeg flyttet ut fra gutterommet og inn på et nytt gutterom i august. Jeg så frem mot å bo for meg selv, og mente jeg hadde gode forutsetninger for å klare meg på egenhånd. Akkurat på det punktet har jeg forsåvidt ikke endret oppfatning, men likevel så trives jeg ikke her jeg bor akkurat nå.
Grunnen? En homofil nabo som jeg dessverre deler kjøkken og bad med, en nabo jeg ikke kjente fra før, en nabo som jeg ble plassert ved siden av uten å vite noe som helst om personen på forhånd. Jeg har aldri hatt flaksen på min side fra før, og hadde det så absolutt ikke i denne situasjonen heller. Jeg har lært å være ganske så åpen mot andre mennesker, uansett hva slags legning de har og hvordan de er som personer. Nå har jeg likevel bodd sammen med denne personen i 4 måneder, og jeg er drittlei. Er han grunnen til at jeg ikke liker å bo her, tenker du nå. Jepp, det er helt korrekt!
Jeg ble så glad da jeg sto opp og skulle lage meg frokost idag. Etter en lang og god natts søvn pga et 35 timers døgn igår, gledet jeg meg til en god og lang frokost, men den gang ei. Jeg kom ut på kjøkkenet og fikk et sjokk av de helt sjeldne. Mannen ved siden av her hadde bare dratt hjem til sin mor og far, og satt igjen en møkkete stekepanne, en møkkete kjele full av vann og rester av spaghetti og kjøttdeig, et kjelelokk, to kniver, en gaffel, et pizzahjul, to tallerkener, og han hadde heller ikke vasket benken etter seg. For de som ikke skjønner ironi, så kan jeg si at "glad" i denne sammenhengen var sterkt overdrevet. Og jeg som trodde homofile var ordentlige og renslige
Hvor forbanna skal man egentlig bli da? Hvor totalt mangel på respekt for sine medmennesker – og da spesielt de man bor sammen med – går det egentlig an å ha? Spesielt når han har holdt på slik i hele høst? Jeg kjente det kokte inni meg, og i brøkdelen av et sekund skulle jeg ønske at mord var tillatt. Jeg roet meg ned, spiste den nevnte frokosten og fortsatte å være forbanna. Jeg vurderer nå mine muligheter. Om jeg skal bedrive stille terror, eller om jeg skal bedrive ganske så høylydt terror. Jeg vet ikke hva som er best.
Denne situasjonen sier meg en ting: Det er meget viktig at gutta drar i militæret for å lære om hvordan man skal leve sammen med andre mennesker. Den nevnte fyren over her har selvfølgelig ikke vært der, han mente at det ikke var noen vits å være der. Vel, jeg skjønner ham ikke. Det å miste såpa i dusjen må jo være en drømmesituasjon for ham i en militærleir.
Jeg har vokst mye i militæret, både kroppslig og på det mentale og medmenneskelige plan. Jeg har vokst såpass mye at jeg ser disse menneskene som av en eller annen grunn har sneket seg unna. Jeg er ikke mora til han som bor ved siden av her, og jeg kommer heldigvis aldri til å bli det. Jeg forventer likevel en ting og det er at folk flest vasker etter seg!
Jeg har tenkt litt mens jeg har skrevet dette her, og jeg har bestemt meg: Gutten skal få oppleve litt høylydt terror når han kommer tilbake igjen. Stakkars. Imens vil jeg si til alle dere gutter som funderer på å snike dere unna forsvaret: meget dum idé. Ikke bli som han jeg snakker om i denne teksten, bli heller voksne menn. På denne måten vil dere også bli respektert av meg.