Det har seg nå slik at en vakker – eller ikke fullt så vakker (det husker jeg ærlig talt ikke) – dag for litt over tre år siden kom min ekskjæreste og jeg hjem til meg, der min kjære familie hadde en stor nyhet. Nyheten var stor nok, men den lille krabaten som møtte meg i døra var ikke rare greiene. Vi hadde fått oss hund. En ny hund. Etter at Tinka hadde blitt sendt avgårde til de evige jaktmarker et par år tidligere fant jeg egentlig ut at jeg ikke ville ha en hund til, da jeg var redd for å bli skuffet i forhold til hvordan Tinka var. Tinka var min beste venn da jeg var yngre, og vi kunne faktisk prate om alt mulig rart. Greit nok at jeg ikke fikk så mye respons i form av tale, men at hun lyttet (eller ga faen, det så ihvertfall ut som hun lyttet) gjorde meg godt. Vi gikk turer fra jeg var liten gutt, og forholdet som bestevenner tror jeg var gjensidig.
Følelsene var dermed litt blandet for hvordan denne vanvittig glade krabaten som nå sto overfor meg ville bli tatt imot. Helt svart var han, og halen gikk som en virvelvind. Glad var han ihvertfall – det skulle ingen få ta fra ham. Rasen heter flatcoated retreiver, og for de som ikke kjenner til denne typen hunder, så kan jeg trygt si at dette er den mest vimsete, klønete, gladeste, lekne, og joviale hunden man kan få tak i. Ihvertfall gjelder det Scott. Jeg var lunken i begynnelsen, men etterhvert fant jeg ut at Scott og jeg ville bli rimelig gode kompiser vi óg.
Han blir fire år i august, og vi har faktisk med tiden blitt meget gode venner. Når jeg har vorspiel med gutta hjemme hos mor og far så er han med. Alle anser Scott som en del av gutta. Jeg har ikke hjerte til å stenge ham inne, så han får lov til å være sammen med oss der vi sitter og drikker øl eller hva vi holder på med. Noen sier at hunder formes av sine eiere, og det kan være nettopp derfor Scott har blitt slik han har blitt.
Likevel har vi hatt våre feider.
Da min familie var bortreist i fjor sommer fikk jeg ansvaret for å passe dette dyret i en uke for deretter å kjøre ham på kennel i Spydeberg slik at han kunne kose seg der en uke. Etter en kort prosess oppe i hodet mitt fant jeg ut at dette var noe jeg ikke ville, og det ble dermed til at Scott og jeg bodde alene i to hele uker. Dette var i den perioden da Oslo var på sitt varmeste, og vi sov ute på verandaen hver eneste natt. Han vekket meg hver morgen rundt klokka 10 ved at han dro av meg dyna – dette var hans måte å si ifra på at naturen kaller.
Jeg lusket meg ut i tøfler og badeshorts, og vi hadde det egentlig greit. Inntil én dag. Jeg satt i stolen og så på Tour de France da han kom bort med en gummiball i munnen og ville leke. I og med at jeg synes klatreettappene i Alpene er ganske spennende så avviste jeg ham, og han ble meget furten. Jeg fikk dårlig samvittighet der jeg så han snu ryggen til og traske rolig avgårde med ørene ned og halen mellom beina. Jeg sa navnet hans mens jeg la meg ned på gulvet, og reaksjonen hans var spontan glede. Halen logret, og øynene hans lyste av godt humør.
Etterhvert som jeg prøvde å ta fra ham denne forbanna gummiballen han hadde i munnen så ble leken mer voldsom. Jeg klapset ham litt på snuten, og han svarte med knurring. Etterhvert som man kjenner sin hund, og hunden kjenner sin eier, så vet man hvor grensene går, men denne gangen gikk det litt hardt for seg. Knurringen ble til at han bet meg i øret da jeg endelig fikk tak på denne leken hans. Vanligvis pleier han ikke bite hardt, men denne gangen tok han ganske godt i, noe som faktisk resulterte i at jeg begynte å grine. Jeg ble forbanna, og tok igjen med samme mynt; jeg bet ham i øret. Han pep av smerte, og nå var det krig. Han bjeffet, og flekket tenner. Jeg la meg på alle fire og knurret så høyt jeg kunne. Vi så hverandre inn i øynene. Spenningen var intens. Logringen hans opphørte. Han knurret tilbake. Jeg fant ut at dette hadde gått for langt, og tok tak i labbene hans. Han bjeffet, og la munnen sin rundt håndleddet mitt – ikke hardt, men nok til å si at "jeg biter om du ikke slipper". Jeg slapp ikke, og han strammet taket. Ok, tenkte jeg. Dette går ikke. Jeg klemmet til og ropte i en streng stemme at han skulle roe seg, noe han da også gjorde. Han slapp taket i armen min, og la seg ned.
Det var da jeg skjønte at vi var uvenner. Med en gang jeg reiste meg gjorde han det samme, men han ofret meg ikke så mye som et skjevt blikk. Isteden vendte han ryggen til, og gikk rolig ned trappa. Jaha, dette hadde aldri skjedd før. Jeg satte meg i stolen og så videre på tv – like furten som Scott var. Jeg bestemte meg for å ikke si et ord til ham resten av dagen.
Timene gikk, og jeg ble forundret over at han ikke hadde kommet opp til meg for å ymte frampå om at han ville ha mat, tur eller lignende. Den dårlige samvittigheten kom sakte men sikkert frem fra skjulestedet sitt. Jeg gikk ned mot første etasje for å sjekke stemningen, og vanligvis hopper og spretter han fram hver gang han hører noen gå i trappa. Ikke denne gangen. Jeg fikk øye på ham der han lå i senga si med åpne øyne, men det var ikke antydning til glede i den svarte kroppen hans. Han gadd ikke løfte på hodet engang.
Jaha, tenkte jeg. Her må det smisking til – skikkelig smisking. Jeg så på ham og spurte om han ville ha mat (han kjenner igjen ordet, og pleier å bli helt vill i trusa når noen nevner dette. Det samme gjelder forøvrig ordene "bæsj" og "tur"). Ingen reaksjon. Jeg gikk bort til ham, og bøyde meg ned. Han så opp på meg, men fortsatt uten å løfte hodet. Jeg strøk ham over øret, og la meg ned ved siden av ham. Hvisket ham at det ikke var meningen å være så brysk istad. Samtalen foregikk akkurat som når en angrende pappa snakker til sitt barn. Jeg lå slik i 15 minutter. Strøk ham over hodet, over ørene, over kroppen. Til slutt myknet han opp, og halen logret. Jeg smilte, det samme så jeg øynene til Scott gjorde. Jeg spurte om vi kunne være venner, og han svarte ved å sleike meg i hele ansiktet. Jeg tok det som et ja.
Etter dette har vi vært perlevenner, og han var med på vorspiel senest på lørdag. I dag fikk jeg likevel beskjeden om at familien vurderer å skaffe seg enda en flatcoated retreiver, og i tillegg en tispe. Jeg tenker med gru på hvordan Scott vil oppføre seg om dette blir en realitet. Da må han nok i såfall kastreres stakkar. En mann mister sine baller.
Jeg vet faktisk ikke om jeg vil ta på meg ansvaret å passe begge to når familien er bortreist, det vet jeg faktisk ikke om jeg har overskudd til.
