Som en del kanskje har fått med seg så har jeg igjen begynt å jobbe på Kiwi etter noen års pause på grunn av diverse ting. Jeg vil ikke kalle det en perfekt og utfordrende jobb, men det er vel heller et slags tidsfordriv som jeg samtidig tjener penger på. Noen vil kanskje påstå at det er utfordrende å jobbe deltid i en dagligvarehandel, men det får stå på deres regning. Som forklart i et tidligere innlegg så gjør jeg ikke stort annet enn å sørge for at kundene får det de skal ha – ikke noe særlig mer. Kundene er vel også innom kun for å skaffe seg nødvendige husholdningsartikler – ikke noe særlig mer. Utgangspunktet burde dermed være rimelig enkelt for begge parter.
Så enkelt er det ikke i denne verden. Jeg ble vekket tidlig idag morges og ble spurt om jeg kunne trå til litt på jobb, da det var manko på folk. Hyggelig og snill som jeg er, sa jeg selvfølgelig ja. Med gjenklistrede øyne måtte jeg komme meg i dusjen og ned på min kjære arbeidsplass der jeg ikledde meg det vakre, grønne antrekket, og jeg trasket ut i butikken – full av arbeidslyst.
Da yoghurten skulle fylles på får jeg plutselig et merkelig spørsmål fra en søt kvinne som kanskje var mellom 30 og 40 år:
"Hei. Jobber du her?"
Jeg lot tankene fare et lite splittsekund, til hva jeg så i speilet rett før jeg gikk ut i butikken. Mitt eget hode stikkende opp av en grønn drakt, en drakt som faktisk er den samme som alle Kiwi-ansatte i hele Norge bruker. Tankene mine stoppet litt opp. Hørte jeg virkelig riktig? Spurte damen virkelig om jeg jobbet her? Etter mye fram og tilbake i mitt eget hode så kom jeg etterhvert frem til at det var faktisk helt korrekt; damen spurte om jeg jobbet her.
Jeg tittet nedover de grønne buksene mine, og deretter opp på damen igjen før jeg smilte mitt mest falske smil.
"Nei, det ser bare sånn ut", utbrøt jeg helt plutselig. Jeg opplever noen ganger at hjerne og munn ikke henger helt sammen, og dette var et av de tilfellene. Hun prøvde å smile, men hun klarte ikke. Det klarte ikke jeg heller. Situasjonen ble bare pinlig og flau, men heldigvis på hennes bekostning. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Munnen ble bare værende åpen, måpende. Jeg kjente jeg var på vei til å sikle, og det var ikke fordi damen foran meg var veldig tiltrekkende. Den utrygge skjelvingen i kroppen når pinlige situasjoner oppstår, begynte i stortåa og jobbet seg videre oppover mot knærne, som ble til gelé. Jeg måtte sette meg.
Spurte hun virkelig om jeg jobbet her?
Etterhvert beveget munnen hennes seg. Jeg så det, men jeg hadde ikke en sjanse til å høre hva hun sa. Tåken var for tett. Ikke ammetåken (håper jeg), men den tykke tåken som oppstår når man virkelig ikke tror hva man ser eller hører. Jeg fikk rykket meg selv ut av både sikling og skjelving, og spurte om hun kunne repetere spørsmålet. Hun ville ha yoghurt.
Da hun hadde fått sitt, og vandret avgårde, sto jeg igjen og betraktet min egen kropp. Den grønne uniformen var der fremdeles. Jeg lurer på hva slags inntrykk denne damen fikk av meg, som faktisk trodde jeg kunne gå kledd slik på fritiden! Altså, det er greit at det finnes forskjellige klesstiler, men det får da være grenser?
Noen som har opplevd lignende?