Klokka ringte 07.10, og krabbebulle slang seg opp av senga. Øynene var klistret igjen og brystvortene en halvmeter lange på grunn av varmen som ikke var tilstedeværende denne morgenen. Ovnen var skrudd av, og vinduet sto på gløtt. Kjempesmart. Jeg skjønte der og da at sommeren fortsatt er et lite stykke unna.
Jeg la fra meg macho-krabbebulle i senga og løp isteden som en skikkelig homofil (armene rett ned langs kroppen, hendene rett ut til siden, kalvbeint (Blomster-Finn ville forgudet meg om han så dette)) ut på badet der jeg hadde håpet at varmekablene sto på. Den gang ei. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg fordi det var så kaldt. Jeg la armene i kors rundt overkroppen min og hutret så jeg trodde flisene på badet skulle sprekke. Det fantes ikke antydning til varme noe sted. Jeg gikk rundt meg selv tre ganger før jeg endelig klarte å tenke skikkelig. Selvfølgelig skulle jeg inn i dusjen. Jeg fikk satt på vannet, og heldigvis ble temperaturen varmt rimelig kjapt. Jeg hoppet inn, dro for dusjforhenget, og lot det varme vannet sildre nedover kroppen min.
For at jeg ikke skulle kjede meg altfor mye så begynte jeg å synge. Det bor ingen rundt her likevel, så da kan jeg faktisk synge av full hals, noe jeg også gjorde. Akustikken blir liksom så fin på badet, i kor med rennende vann. Nesten litt idyllisk. Enhver stemme kan bli vakker, som en sommermorgen i emning. Vel, nok om det.
Av en eller annen grunn så var ”Vålerenga Kjerke” det første som slo ned i meg, og jeg gaulet av gårde mens jeg sto med ansiktet vendt mot dusjhodet og nøt følelsen av varmt vann. Brystvortene hadde gått tilbake til sitt lunefulle hi, og jeg nøt fred og ingen fare. Det var da det skjedde.
Midt i andre vers gikk jeg et lite skritt tilbake for å hente såpe, og det var da jeg kjente en klam, kald, våt og vanvittig ekkel følelse som rett og slett satt seg fast på rumpa mi. Jeg skvatt noe så grønnjævlig at jeg sjokkert innså at hva enn dette var så ville det ikke slippe taket – uansett hva jeg gjorde. Det føltes ut som Fanden sjøl hadde hørt meg synge og skulle forbanne meg med ljåen sin. Jeg skjønte fort at det ikke var ham som hadde kommet på en kjapp visitt.
Jeg strakte hendene i været for å vise at jeg ikke ville yte motstand, og jeg snudde meg sakte rundt. Med en slags surklende lyd fant dusjforhenget ut at det kanskje var på tide å avslutte den lille spøken. Det trakk seg tilbake, og hang nå rett ned fra festene i taket som om ingenting var skjedd. Jeg stirret på det. Dette blå forhenget som aldri hadde gjort meg noe galt. Morgenen fredag den 21.april var altså dagen da dette skulle endres for evig og alltid. Jeg kunne se at det krympet seg der jeg gjennomboret det med mitt trøtte, dog skarpe blikk.
Jeg dannet meg en konspirasjonsteori der jeg tror at dusjforhenget står i ledtog med overmadrassen, noe jeg faktisk anser som meget sannsynlig. Det er vel bare et tidspunkt før putene starter sin egen lille putekrig her, da er jeg sjanseløs.