Utviklingen av kriminelle handlinger som begås i Oslo kan synes å peke én vei, nemlig oppover. Det har den siste uken ikke gått en eneste dag uten at overskriftene om skuddramaer eller knivstikkinger tar kvelertak på oss i det vi tråler nettavisene på jakt etter nyheter. Man kan jo spørre seg om hva som egentlig foregår, og hvorfor i all verden vi opplever en stadig større utrygghet ved å gå rundt i vår kjære by, spesielt når mørket faller på. Likevel har ikke lenger mørket noe å si – skuddramaet på Aker Brygge denne uken skjedde midt på lyse dagen, faktisk midt under en festival.
Det får meg til å tenke litt. Eller, først blir jeg forbanna. Deretter tenker jeg mer eller mindre rasjonelle tanker om dette her.
For; hva er det som får rivaliserende pakistanske gjenger, som for en tid tilbake ble erklært døde av politiet, til å fyre løs på hverandre i øst og vest uten å tenke på de uskyldige parter som blir levende skyteskiver? Det er nytteløst å spørre om disse menneskene eier empati, for det gjør de selvfølgelig ikke, men det jeg ikke kan fatte, er deres totale mangel på vilje til integrering i det norske samfunn.
Kritikere vil selvfølgelig si at vi i Norge ikke gjør nok for å integrere de i den norske kulturen og i det norske samfunn, men er det virkelig kun det som er problemet? Eller finnes det andre, bakenforliggende årsaker til at bekjempelsen av kriminalitet, og da spesielt blant innvandrere, går åt skogen? Mangler vi politi i gatene? Har vi for snille fengselsstraffer? Fungerer rettsvesenet i praksis, slik at vi får de rette menneskene bak lås og slå?
Hadde man hatt svarene på disse spørsmålene, så hadde vi vel heller ikke hatt de problemene vi per dags dato har, men dessverre så uteblir den fasiten vi alle er ute etter. Ingen vet, og ingen vil erkjenne at det faktisk finnes et problem. Likevel kan alle se det. Jeg finner det merkelig.
Hvis vi skal ta for oss menneskene som befinner seg innenfor A- og B-gjengen (som de originalt nok kaller seg), så vil jeg anta at den kriminelle løpebanen begynner allerede tidlig i tenårene. Jeg har selv gått på en barneskole og ungdomsskole med et høyt antall innvandrere, og jeg har dermed kunnet se hvordan disse utvikler seg fra barnsben av og opp mot 15 års-alderen. Dessverre kan jeg si at en god del av disse, men samtidig langt ifra alle, begynner en småkriminell karrière allerede som små ungdommer.
Det starter med dannelsen av små gjenger som gir blaffen i skolen, og som heller synes det er mye bedre å drive med røyking og slåssing. Jeg husker det var enkelte som midt i timen kunne få en telefon (disse var blant innovatørene mtp anskaffelse av mobiltelefon) hvor det ble sagt at det var en eller annen, et eller annet sted, som hadde et eller annet problem – i 90% av tilfellene var dette en konflikt som for de aller fleste av oss kan oppfattes som en bagatell. Dette bidro til at en liten gjeng forlot skolen, dro hjem for å hente balltrær og kniver, for deretter å dra halve byen rundt på jakt etter «gjerningsmannen». Det sier seg vel nesten selv hvordan dette ofte endte; det lå igjen en skamslått gutt på gaten etter å ha blitt slått og sparket til det ugjenkjennelige av gutter han ikke kjente.
Skremmende nok ser vi at denne feigheten fortsetter også senere i livet.
Det finnes mange forklaringer på hvorfor man velger å bli medlem av en gjeng, men akkurat det spørsmålet velger jeg å overlate til en sosiolog eller en psykolog. Likevel kan jeg med sikkerhet si at de søker etter en slags trygghet og en slags felles identitet med andre, og det blir dermed lett å søke seg til gjengene, da de ikke føler seg hjemme blant norske ungdommer. Disse gjengene har visse kjennetegn, og allerede i 14- 15-års-alderen kan man se pakistanske ungdommer ikle seg dyre merkeklær, smykker, sko, og ofte har de en merkbar mengde med gelé i håret. Senere vil man se de samme ungdommene kjøre en BMW – da helst i 3-serien. Det kan virke enkelt og banalt, men slik er det faktisk. Man kan jo lure på hvor de får pengene fra, men jeg velger å ikke stille spørsmålet.
Isteden kan man jo spørre seg hva som skal gjøres. Den irrasjonelle tankegangen sier at hele bunten bør sendes til Jan Mayen, Bjørnøya eller Bouvetøya hvor de i fred kan skyte løs på hverandre, men jeg er smart nok til å skjønne at dette forslaget ikke vil applauderes høylytt av ganske mange – selv om en hel del sikkert har tenkt den samme tanken. Tanke er ikke lik handling. Dessverre.
Nei, jeg er neimen ikke sikker. Det kan virke som om hele det forebyggende arbeidet innenfor bekjemping av gjengmentalitet har falt sammen, og at man heller skal bruke ressurser på andre ting som er «viktigere». I mine øyne er det bare et tidsspørsmål for skyteepisoden på Aker Brygge hevnes med en lignende aksjon, og da kan det hende uskyldige liv vil gå tapt. Er det virkelig det vi ønsker? Selvfølgelig ikke. Likevel er det uunngåelig.
Det jeg derimot ønsker, er muligheten til å ferdes trygt rundt i min egen by. Jeg har bodd her hele mitt liv, og jeg ønsker ikke at mitt hjemsted skal forpestes enda mer av det som i mine øyne er uønskede gjester som ikke har noe fornuftig å bidra med i det norske samfunn. Det er på tide å sette hardt mot hardt, og samtidig vise at man virkelig mener alvor.
Det er vel likevel for mye å forvente med en sosialistisk regjering ved roret.