Jeg vil bare advare om en ting før du eventuelt leser videre, og det er muligheten for sterke scener. All videre lesing foregår på eget ansvar!
Dette er sann historie om meg selv som fant sted i de mørke desemberdager i det herrens år 2004. Min nåværende ekskjæreste hadde nettopp gjort det slutt, og jeg gikk til psykologen på Haakonsvern fordi jeg trengte permisjon. Jeg var knust. Følelsesmessig helt ødelagt og frustrert. Permisjonen ble innvilget, og jeg fikk fri fra tirsdag ettermiddag til mandag morgen. Strålende. Nå ville jeg hjem til mor og få trøst. Kjærlighetssorg er nemlig kjipe greier.
Vel, jeg kom hjem, og jeg fikk tankene over på et litt annet spor. Fikk snakket litt med familien, fikk lekt litt med bikkja, fikk hengt ut med noen kompiser – alt jeg trengte for å komme meg noenlunde ovenpå igjen, selv om jeg selvfølgelig innerst inne var helt vanvittig trist og lei meg.
På lørdagen dro jeg på byen med noen kompiser, noe som egentlig viste seg å være ganske så kjedelig. Jeg var ikke i humør til å ta den helt ut, så det endte med at jeg dro rimelig tidlig hjem. Tror til og med jeg tok siste normale rutebuss – så kjedelig var det ute. Vel, da jeg gikk av bussen ringte naboen. Naboen, eller kokken som vi kaller ham, er en festlig kar på noen-og-tredve som eide ferskvaren i Kiwi-butikken jeg jobbet i tidligere. Kokken er gift, og det viste seg at disse hadde fest. Både mor og far, inkludert noen gamle naboer jeg også kjenner godt, var tilstede. Jeg tenkte hvorfor ikke, jeg gadd jo likevel ikke legge meg i senga og la de kjipe tankene få overtaket. Jeg dro ned dit, egentlig bare for å holde meg sosial.
Det skulle jeg aldri ha gjort.
Før jeg hadde fått av meg skoene hadde naboen satt frem en flaske med akevitt som han og jeg liksom skulle dele. Det skjedde ikke. Før jeg visste ordet av det hadde jeg nemlig drukket halve flaska på egenhånd. Modern hadde flere ganger bedt meg ta det litt rolig, men jeg valgte å ikke høre. For det første var hun rimelig fin i farta selv, og for det andre så kjente jeg ingenting til alkoholens virkninger i hodet riktig enda. Jeg har i ettertid skjønt at jeg der og da var rimelig urutinert når det gjaldt å drikke akevitt.
Jeg helte ned shot på shot, og med ett var flaska drukket opp. Det hadde jeg klart helt på egenhånd, kanskje med unntak av to skåler med kokken. Jeg var brisen og go’svimmel, men ikke noe særlig mer. Modern og fadern hadde etter hvert funnet veien hjemover, og det samme hadde de to andre naboene. Det var kokken, kona til kokken og meg igjen. Det var da kokken og jeg bestemte oss for å ringe et par av jentene fra Kiwi, og disse jentene var for sikkerhets skyld assisterende butikksjefer begge to – det vil altså si mine sjefer. Jo da, dette virket som en aldeles strålende idé. Kokken ringte, og etter et par minutter med heftig overtalelse, var det tre jenter på vei opp til hans ringe residens i taxi.
I dette tidsrommet hadde kona hans rukket å finne senga, og vi satt vel, så vidt jeg kan huske, fortsatt og drakk. Jeg var fortsatt helt totalt uvitende om det som skulle komme.
Jentene kom, og de hadde med seg en venninne jeg aldri hadde truffet før. En vakker venninne var det, en med rene og fine trekk i ansiktet, og en fantastisk kropp. På dette punktet hadde jeg blitt litt mer snøvlete i snakketøyet, og praten gikk liksom ikke like lett lenger. Tunga hadde blitt dobbelt så stor, og i tillegg virket det som om koblingene mellom hjernen og munnen hadde sluttet å fungere. Dette er, som mange vet, ingen heldig kombinasjon.
Nuvel, jeg fikk da stotret fram noen ord til denne jenta, og etter litt om og men klarte jeg å overtale henne til å bli med ned i boblebadet (kokken hadde boblebad på verandaen nede). Det var her det stoppet skikkelig opp. Jeg reiste meg for å vandre de 50 meterne hjem der jeg skulle hente badeshorts – til både meg og henne. Hvorfor badeshorts av alle ting? Hadde hun først sagt ja til boblebad sammen med meg, så hadde hun nok tenkt seg dette uten en tråd i det hele tatt. Jeg reiste meg likevel fra stolen, sjanglet litt frem og tilbake, før det var et eller annet som kortsluttet oppe i hodet mitt.
Dunk!
Krabbebulle gikk i gulvet som en potetsekk. Besvimelsen var et faktum. Akevitten hadde satt inn for alvor. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble borte, men på et tidspunkt har jeg tydeligvis våknet igjen og løpt ut på badet. Kvalmen hadde slått opp i meg, og det neste, og for så vidt det siste jeg husker, er at jeg sitter på gulvet på badet og spyr. Jeg spyr ikke i doen, jeg spyr alle andre steder – og mest av alt på klærne mine og på gulvet. Det stoppet ikke heller, det bare kom mer og mer og mer. Og enda litt mer. Det verste er at jeg sitter og ler mens magesekken tømmes.
Det neste jeg husker er at jeg våkner opp, liggende i fosterstilling, halvveis på badet og halvveis ut i gangen. Naken. Det eneste jeg hadde på meg var faktisk sokker. Jeg glippet med øynene, og smattet med tunga. Jeg visste med en gang at noe var forferdelig galt. Etter hvert fikk jeg åpnet øynene og tittet rundt meg. Hva faen? Hvor er jeg, og hvor i helvete er klærne mine? Har de forbanna jentene voldtatt meg og stukket av med alt jeg eier og har? Hvor er kokken? Jeg fikk kravlet meg opp på alle fire, før jeg fikk støttet meg opp på to bein – som en slags usedvanlig merkelig variant av Bambi.
Jeg tittet på klokka. Halv åtte viste den. Et kjapt blikk rundt meg kunne fortelle meg én ting; jeg er sinnsykt dritings, og jeg har ingen klær å gå hjem i. Jeg kunne jo ikke gå hjem naken! Selv om det bare dreier seg om 50 meter, så følte jeg det ville blitt en smule drøyt. Jeg tittet deretter inn i stua og la merke til at kokken sov på sofaen. Jentene var borte. Flott! De har jo gått forbi meg på veien ut, der jeg lå i fosterstilling dynket i mitt eget oppkast. Jeg vet ikke hva jeg håpte på; om de hadde sett meg forfra eller bakfra. Jeg begynte plutselig å le. Synes det var ustyrtelig morsomt om det siste de hadde sett før de dro var brunøyet mitt brettet ut i all sin prakt.
Så, hva skulle jeg gjøre nå? Tankene gikk mildt sagt på lavgir, men jeg fant ut at den beste løsningen var å liste meg ned trappa for å legge meg ved siden av kokkens kone. Ja, dette var en aldeles strålende idé! Slik ble det, og etter noen få minutter banket jeg lett på døra der hun lå og sov før jeg forsiktig åpnet den og gikk inn.
- Du? Jeg har mistet alle klærne mine jeg, kan jeg sove her i natt?
- Jada, bare kom og legg deg du. Hvor er kokken?
- Han ligger på sofaen. Jeg er naken altså, har ingen klær. De er borte!
- Ja, vi finner de i morgen. Kom og legg deg her.
Ord ble til handling, og etter noen små sekunder dunket jeg ned under dyna ved siden av henne. Jeg husker jeg kom med en eller annen form for kommentar om klokka før jeg sovnet som en stein.
Da jeg våknet igjen, lå jeg alene i senga. Ingen hodepine. Jeg hadde fortsatt en bemerkelsesverdig promille. Jeg ble liggende og tenke noen minutter. Tittet under dyna. Jepp, jeg var fortsatt naken. Hvor var egentlig klærne mine? Jeg kunne jo ikke stå opp slik! Jeg hadde vel for så vidt ikke noe valg, og fant ut at dyna kunne fungere som klær inntil videre – som en slags antikk greker skulle jeg herved stå opp, omtrent fra de døde. Jeg fikk etter mye om og men kommet meg opp av senga og satt to meget ustødige bein på parketten. Neste skritt var å gå opp i stua der hele nabofamilien mest sannsynlig befant seg. Jeg lyttet etter lyder. Tv’en sto på. Faen.
Forsiktig gikk jeg opp trappa, hele tiden mens jeg holdt hardt rundt rekkverket med min venstre hånd. Høyrearmen måtte jeg bruke til å skjule mine edlere deler med dyna. Jeg luktet. Grønnsåpe. De hadde vasket doen etter nattens strabaser. Jeg følte meg mindre enn Teskjekjerringa. Jeg ville egentlig bare falle bakover og brekke nakken. Så flau har jeg aldri vært tidligere. Jeg stakk det bustete trynet mitt opp fra trappa, og tre par nysgjerrige øyne betraktet meg.
Kokken, kona til kokken, og deres 15 år gamle sønn. Flotte greier. Virkelig flotte greier.
- God morgen, sa de alle sammen.
- Ehm, god morgen ja. Har dere sett klærne mine?
- De ligger i en pose i gangen, sa kokken.
- Ehm, ja vel? Hvor fant du de?
- De lå i en haug utenfor inngangsdøra.
- Jaha ja. Ehhhh, kanskje jeg skal gå og kle på meg da.
- Vel, du bør kanskje vaske de først? Alt er fullt av oppkast.
- Åja, hehe (Flau latter. Jeg ville fortsatt falle bakover og bare omkomme av skam). Ja, jeg får vel ringe modern og be henne komme ned med joggebuksa og en t-skjorte.
Han nikket og smilte.
Ja, hvor skulle jeg nå gjøre av meg? Her sto jeg midt i stua med en dyne rundt kroppen, og alles blikk var rettet mot meg. Jeg fant ut at det enkle ofte er det beste, og dette kombinert med at beina mine skalv som to kastanjetter, bidro til at jeg satte meg i sofaen sammen med de. Kona rakte meg telefonen, og jeg slo nummeret hjem. Noen minutter senere sto modern på døra.
- Hvor er sønnen min, og hva i all verden har skjedd her?
Hun fikk hele historien av kokken, da jeg ikke var i fysisk stand til å fortelle alt. Hun lo og ristet på hodet. Henvendte seg mot meg.
- Sa jeg at du skulle ta det litt roligere med den akevitten, eller sa jeg ikke?
Jeg nikket, og vendte blikket mot parketten. Lurte på hva slags parkett dette kunne være. Kanskje var den importert fra Amazonas? Var det bare norsk furu? Oljet var den i hvert fall. Fin var den også. Jeg ble vekket av min lille transe ved at jeg fikk slengt en t-skjorte og joggebuksa i ansiktet. Alle lo – inkludert meg selv. Det var ikke noe annet å gjøre.
Klokken 17 den søndagen fant jeg ut at jeg skulle ta en aldri så liten promilletest. Jeg puttet tuten i munnen, og blåste av all kraft. Det gikk under et halvsekund før den responderte med noen heftige pipelyder. Jeg tittet på displayet.
Det viste 0,7.