Med sovesveis tatt ut av en helt annen verden, morgenånde og ikledd joggebukse og t-skjorte sto jeg i dag morges klar med to ferske brødskiver på kjøkkenbenken. En enkel, men noenlunde god frokost skulle det bli, koste hva det koste vil. Jeg sto lenge og betraktet disse to stakkarslige skivene, lurte på hva de tenkte og følte akkurat der og da. Var de ikke gode nok for meg? Måtte jeg virkelig ha noe pålegg for å presse de inn i munnen, tygge de, og fortære de? Svaret er ja. Tørre brødskiver er for stokkender, ikke for tøffe menn med sovesveis og morrabrød.
Jeg fikk åpnet kjøleskapet, og med uklart blikk fikk jeg etter hvert øye på pålegget som befant seg der inne. For å være helt ærlig så var ikke det så mye å skryte av. Leverpostei? Nei. Kaviar? Nei. Rekesalat? Mjaaaa, skeptisk. Gulost? Ja, det kan jeg jo faktisk spise – det er lenge siden sist. Mitt blikk vandret mot kjøleskapdøra hvor jeg fikk øye på den siste rest av Norvegiaen som ble kjøpt for jeg-veit-ikke-hvor-lenge-siden. Jeg tok den opp, gned meg i øynene, og betraktet den. En liten tynn lefse av gulost var det eneste som var igjen. Ikke like tynn som en vanlig skive med gulost, men sånn tynn som i at osten synger på siste verset.
Jeg fant ut at jeg ville ta sjansen. Jeg snudde på en femøring, slang døra igjen med den ene foten, og la osten på benken. Nå skulle det bli frokost! Jeg fant ostehøvelen i skuffen, dro av plasten på osten, og gjorde meg klar til å skjære fem-seks skiver som skulle fordeles fint utover de to brødskivene som lå der. Hadde det bare vært så lett.
Det viste seg nemlig at osten akkurat var for tynn til at det gikk an å skjære med en vanlig ostehøvel. Jeg prøvde og prøvde, men alt jeg klarte å få ut var tynne, nesten ubetydelige skiver som bare så patetiske ut. Jeg stirret olmt på de før de forsvant i søpla. I samme øyeblikk angret jeg. Osten ble jo ikke lettere å skjære av den grunn, og sjansen for å få ost på brødskiva i det hele tatt sank jo nå betraktelig!
Jeg kjente jeg begynte å bli irritert. Her lå det en rimelig tykk osteskive foran meg, men det var komplett umulig å få rimelig nøytrale skiver over på brødet. Skulle det her bli ost til frokost, så ville det i så fall blitt ost med brød på – ikke motsatt, som faktisk er det normale. Jeg la fra meg høvelen, stirret beskt på de to ingrediensene som lå foran meg mens jeg klødde meg i sovesveisen. Tenk, Bulle. Tenk!
Tankene gikk til motorsaga, men jeg fant fort ut at dette ikke ville gjøre saken bedre. Faren ville vært stor for at jeg ville fått med en del av kjøkkenbenken til frokosten, noe jeg egentlig ikke ønsket, da behandlet tre ikke er livretten. Øksa sto i boden etter sist vi hugget noen trær rett nedenfor huset, men jeg etter et par minutters vurdering av dette alternativet, fant jeg ut at jeg ikke ønsket å risikere liv og lemmer for en skive ost på morgenen.
Jeg fant ut at jeg ville prøve den skarpeste kniven i huset, og etter litt leting holdt jeg den triumferende opp i luften mens det et sted i bakgrunnen ble spilt en trompetfanfare. Jeg skvatt som et ekorn med en kjempekongle jagende etter seg, og lyttet. Kniven og osten var glemt for et lite øyeblikk. En fanfare? Hvor i all verden kom den fra? Jeg fant ut at jeg ikke hadde våknet riktig enda, for i neste øyeblikk så jeg en trompetspillende dverg danse over stuegulvet rett utenfor kjøkkenet. Jeg lurte på hvordan i alle dager denne lille og stygge dvergen hadde kommet seg inn i huset uten at jeg hadde merket det, men heldigvis slapp jeg å bekymre meg særlig lenge;
Det viste seg at min søster hadde satt på en dvd i etasjen over.
Jeg tittet på kniven som jeg fortsatt holdt triumferende opp i luften og knakk sammen i en latter jeg ikke har hørt meg selv le på lang tid. Latteren var både ond og usikker, men jeg klarte å overbevise meg selv om at dette ville psyke ut osten slik at det ble lettere å få den over på brødet som sikkert hadde blitt tørt allerede. Jeg måtte konsentrere meg fullt og helt om frokosten igjen etter den lille hallusinasjonen. Noe sa meg at denne dvergen allerede hadde fått stor innvirkning på hvordan mitt måltid ville bli, men jeg måtte fortsette. Måtte ha mat! Jeg tok tak i osten, holdt den på langs, og angrep med full styrke – både i midten og på flankene. Det gikk ganske lett de første centimeterne, men så gikk det galt. Fryktelig galt. Strategien hadde slått feil.
Osten delte seg på midten og bare forsvant fra hendene mine. Det samme gjorde kniven, som slo ned i brødfjæla nøyaktig en millimeter fra tommeltotten min. Jeg sto helt stille noen få sekunder og betraktet synet rett foran øynene mine. Det kunne virke som om brødskivene lo en hånlig latter der de lå og tørket ut, og osten var et sorgens kapittel for seg selv.
Det ble cornflakes til frokost i morges. Osten og brødskivene ligger i søppelkassa. Den som ler sist, ler best. Alltid.