Ja, det vil jeg ønske dere kjære medbloggere. Så kan dere jo fundere litt på hva overskriften egentlig betyr mens dere beveger pupillene videre nedover denne herlige teksten som nå komme skal. Det er en ting jeg nå har holdt inne lenge nok, det er en slags frustrasjon som må ut. Jeg vet det er folk som blir såret av det jeg nå ønsker å formidle, men det må jeg pent få be dere om å ikke bli. Jeg skal nå prøve å lære bort et par ting som kan bidra til at det norske folks språklige ferdigheter kan ta steget opp fra absolutt bunnivå til bare bunnivå. Det skal handle om rettskriving. Ja, jeg vet dere er lei av emnet, men jeg oppfatter det som min oppgave her på jorda å lære bort enkelte enkle regler som kan bidra til at det visuelle ved en tekst blir en ren nytelse. Dessverre er det en minoritet som virkelig kan skrive, og det skjærer helt fra endetarmen og opp i hjerteroten.
Jeg gleder meg til sommer ferien. Da skal jeg slappe av. Jeg skal på stranda hver dag å bade. Jeg skal la sand kornene kile mellom tærne å spise jord bær. I tillegg skal jeg kjøpe en rådyr hund som skal like ananas ringer. I tillegg gleder jeg meg til å hilse på tante’s marsvin.
Det er ikke sikkert det er alle som leser dette som faktisk ser de språklige feilene jeg med vilje (det må understrekes) har implementert. Det skremmer meg. Det skremmer meg noe voldsomt. Hvor skal selve norsken ta veien? Skal det erstattes av kebab-norsk og uggen engelsk eller skal vi ungdommer prøve å ta saken litt i egne hender for å bevare dette språket som kan, om det brukes riktig vel og merke, være så vakkert? Svaret bør være åpenbart. For de som ikke klarte å se feilene i mitt lille avsnitt over, her er fasiten:
Jeg gleder meg til sommerferien. Da skal jeg slappe av. Jeg skal på stranda hver dag og bade. Jeg skal la sandkornene kile mellom tærne og spise jordbær. I tillegg skal jeg kjøpe en rådyrhund som skal like ananasringer. Jeg gleder meg også til å hilse på tantes marsvin.
Orddelingene har, som mange forhåpentligvis vil se, forsvunnet. Det er så utrolig mange som i dag deler ord i hytt og pine uten å tenke over hvilke konsekvenser det kan få. Her er ananasringer og ananasbiter to perfekte eksempler. Deler man ananasringer i ananas og ringer betyr det faktisk at det er en ananas som ringer, og for de av oss som ikke befinner oss på en syretripp, vil det være ganske lett å se at dette er en forholdsvis rar ting å påstå. Det samme gjelder med ananas og biter. Ananas biter kan lett oppfattes som morbid og usannsynlig.
Og og å er det også mange som sliter med. Regelen er enkel; og er et bindeord, å skal alltid stå foran et infinitiv. Salt og pepper. Jeg ønsker å løpe langt om lenge og lengre enn langt. I tillegg er det enda en ting som irriterer meg kraftig. Det er en ganske liten sak, men den er så til de grader lett å kutte ut. Det handler om genitiv-s’en. Regelen er også her enkel som bare det; genitiv-s skal aldri brukes på norsk i det hele tatt, kun på engelsk! Det finnes likevel få unntak. Det er lov å ha genitiv-s bak navn som slutter på s, x eller z. Anders’ sekk for eksempel.
I tillegg kan det også sies at man bør prøve å få en viss flyt i det man skriver, da ofte ved å fjerne enkelte punktum og samtidig tilføre enkelte adjektiv. Avsnittet kunne vært skrevet slik:
Jeg gleder meg til å slappe av i sommerferien. Jeg gleder meg til å vandre rundt på stranden, la sandkornene kile meg mellom tærne mens jeg smatter fredelig på et jordbær, og jeg gleder meg til å ta et avkjølende bad i det asurblå vannet. I tillegg til dette har jeg tenkt til å kjøpe meg en rådyrhund som skal like ananasringer, samtidig som jeg gleder meg voldsomt til å hilse på tantes marsvin igjen.
Dette er én måte å gjøre det på (sett bort ifra at innholdet i avsnittet suger humlepung), og jeg tror de aller fleste vil se klare forskjeller mellom det første og det siste avsnittet. Selv de med dysleksi klarer dette (legg merke til hvor lett jeg hopper over det faktum at ”alle” per i dag har dysleksi). Sannheten er at jeg er så vanvittig lei av alle som ikke tar seg bryet med å sette seg inn i de enkleste rettskrivingsregler, og som samtidig reagerer med avsky og sinne når dette blir kommentert. Det vitner om latskap og det vitner om likegyldighet. Dette er ting man bør holde seg langt unna når man først skal skrive en tekst og deretter publisere den for alles beskuelse. Personlig ser jeg i løpet av de første to setningene om det er en tekst som er verdt å lese, både med tanke på innhold og det språklige aspekt. Skal du skrive en tekst du vil at folk skal lese, ta deg tid til å gjøre det skikkelig!
Jeg håper dette har vært lærerikt, og jeg håper hobbyskribenter rundt omkring i Norge vil ta seg litt bedre tid til å gå over sine egne skriftlige ferdigheter neste gang de vil publisere noe som helst. Så kan man jo diskutere om det heter godt nytt år eller godt nyttår.
Ha et velskrevet 2007!