Her kommer andre og siste del av min historie om hvordan man kan bli behandlet av politiet her til lands. Første del finner dere her: (http://www.vgb.no/1281/perma/60338/)

Vi ble tatt ut av bilen, fortsatt med håndjernene på, og ført inn i kjelleren på politihuset der det tydeligvis var et slags ”akuttmottak” av kriminelle. Det første jeg la merke til var en pakistaner med et skittent kjøkkenforkle som skrek at han ikke hadde gjort noe galt. Jeg betraktet ham med forundring før jeg ble ledet bort mot en ledig skranke, der det satt en kvinne bak et plexiglass. Den strenge mannen tok av meg håndjernene, og jeg gjorde som de kriminelle: masserte de røde håndleddene for å få tilbake en normal blodsirkulasjon. Politimannen henvendte seg til den nysgjerrige kvinnen bak skranken.

”Har du en ledig celle? Har et tilfelle av narkotika her”. Kvinnen ga ham en nøkkel med et nummer på, og henvendte seg til meg.

”Ja, du kan bare tømme lommene og legge innholdet her på disken. Og jeg vil gjerne se legitimasjon”. Jeg tømte lommene, og måtte igjen se dette smilet da kondomene og leppestiften traff skranken. Heldigvis hadde jeg lagt den falske ID’en godt skjult i lommeboka slik at ingen fant det. Jeg tok frem bankkortet mitt og viste det til henne. Hun betraktet det nøye før hun henvendte seg til politimannen, som sto 30 cm fra meg.

”Har du ringt moren hans?” Politimannen så overrasket ut, og han skjønte med en gang sammenhengen. Han så stygt ned på meg, og jeg igjen stirret ned i gulvet.

”Nei, han sa til meg at han var 18”, sa han, og jeg kjente fortsatt blikket hans som gjennomboret meg.

”Jaja, da gjør jeg det”, sa damen bryskt.

Den strenge mannen tok igjen et hardt tak rundt armen min og dro meg ut i korridoren der glattcellene lå på rekke og rad. Vi stoppet foran en grønn dør ganske langt borte, og han tok opp nøkkelen han hadde fått av damen bak skranken. Låsen gikk opp med et klikk, og han dyttet meg inn i rommet. Rommet var grønt og usedvanlig varmt. Gulvet var av grå betong, og innerst i det høyre hjørnet lå det en tynn, gul madrass. Rett innenfor døra, til venstre, var det et opphøyd hull i gulvet som hadde en funksjon som et toalett.

”Vil du godta et forelegg med en gang, eller vil du vi skal teste deg grundig?”, sa den strenge mannen. Jeg snudde meg mot ham.

”Jeg har ikke gjort en dritt jeg, så hvorfor skal jeg godta et forelegg?” Ansiktet hans var hardt som stein.

”Neivel. Du vil kanskje at vi skal få tak i en advokat for deg?”

”Jeg trenger ikke det heller. Jeg har som sagt ikke gjort noe som helst” Jeg prøvde å lese uttrykket hans, men det var umulig.

”Ok. Da kan du kle av deg – plagg for plagg, og gi det til meg etter hvert som du tar de av.”

Jeg knep av refleks igjen der bak, og var nå livredd for en litt mer grundig undersøkelse enn hva jeg hadde forestilt meg. Jeg så ingen latex-hansker, så jeg klarte etter hvert som klærne forsvant av å slappe av mer og mer. Han sjekket plaggene grundig, vrengte sokkene og det som verre var. Til slutt sto jeg rett foran ham kun iført boxershorts.

”Dra den ned på knærne”, befalte han strengt. Som sagt så gjort. Jeg dro den ned, og sto der med den minste penisen han noen gang hadde sett – det er jeg 100 % sikker på. Jeg var for redd og likegyldig til å være flau.

”Løft på pungen.” Jada, jeg gjorde dette også.

”Snu deg, og bøy deg ned.” Hva i svarte h***

”Hæ?”

”Snu deg, og bøy deg framover. Jeg skal bare sjekke at du ikke har tapet fast noe dop der bak.” Aha ja. Jeg gjorde dette, og han sa at alt så greit ut. Han åpnet døra, og sa at jeg kunne kle på meg igjen. Jeg dro boxershortsen opp slik at den skjulte min lille penis, og den strenge mannen forsvant ut av døra, som gled igjen med et bang. Jeg fikk på meg klærne i en fei, og i samme øyeblikk hørte jeg en narkoman som tydeligvis satt tvers over gangen som skrek ut et spørsmål om hva klokka var.

Etter noen få minutter hørte jeg et klikk i låsen, og mannen kom inn med en kopp og et merkelig objekt jeg aldri hadde sett maken til tidligere. Det lignet på en forstørret graviditetstest, og jeg skjønte at dette skulle måle om jeg virkelig hadde gått på dop eller ikke. Han ga meg koppen og ba meg om å tisse i den. Jeg måtte faktisk tisse noe helt grønnjævlig, så vi slapp heldigvis å vente. Jeg tisset koppen full, og fikk gitt den til politimannen. Han dyttet på en liten knapp på det ukjente objektet, og jeg så det kom ut fem små papirlapper som kunne minne om ph-papir. Hvert papir skulle teste en spesiell type dop, og inne på ”håndtaket” var det fem røde striper. Disse stripene, forklarte mannen, ville forsvinne om det skulle vise seg at testen var positiv.

Han puttet disse lappene ned i urinprøven, og tok den opp igjen. Jeg stirret intenst på de røde stripene. Det var helt stille. Varmen holdt på å ta knekken på meg. Ventet litt til. Så la jeg merke til noe som ikke var helt som det skulle; den ene røde stripen begynte å falme. Jeg fikk rett og slett sjokk. Hvordan i huleste kunne dette ha seg? Jeg blunket, og stirret på den igjen. Jeg hadde ikke sett feil. Stripen ble svakere og svakere, før den ble helt borte. Den strenge mannen hadde sett det samme som meg. Jeg tittet opp på ham, men det var umulig å lese ansiktet hans. Han satte urinprøven fra seg på gulvet før han åpnet døra og forsvant ut med testen i hånda.

Jeg satte meg ned på madrassen med hodet i hendene. Hva faen var det som skjedde? Minuttene gikk, og jeg ble trøttere og trøttere. Jeg la meg ned, og jeg tror faktisk jeg sovnet et lite øyeblikk. Jeg bråvåknet av at det gikk i døra, og den strenge mannen kom inn, tett etterfulgt av en av de største mennene jeg noen gang har sett. Den strenge mannen så på meg før han utbrøt:

”Testen var defekt, her har jeg en ny.” Det virket som om det forsvant en vekt tilsvarende flere tonn av skuldrene mine, og jeg prompet faktisk av lettelse. Politimennene lot ikke til å merke det, de var mer opptatte av å ta en ny test av urinprøven. Jeg var fortsatt uhyre spent der jeg sto, og jeg svettet noe vanvittig. Vi ventet. Og ventet. Og ventet enda mer. Ingen sa et eneste ord. Plutselig sier den høye mannen:

”Dette ser bra ut, det virker som om du er ren.”

”Ja, det er jo det jeg har sagt hele tiden”, sa jeg arrogant. Jeg hadde fått igjen selvtilliten nå. Den strenge mannen så skuffet ut der han sto. Han sa kort:

”Jeg kommer straks tilbake.”

De forsvant ut av døra, og jeg jublet inni meg. Jeg forsto fortsatt ikke helt hva som skjedde, men jeg var i hvert fall fritatt for all mistanke! Jeg smilte bredt. Plutselig kom den strenge mannen tilbake igjen, men nå smilte han faktisk.

”Bli med meg du. Moren din venter utenfor, men vi skal bare få gjort unna noe papirarbeid først.” Jeg labbet etter mannen opp på hans kontor, hvor han skrev en såkalt negativ anmeldelse. Deretter fulgte han meg ut til min kjære mor, som hadde stått utenfor i tre kvarter og ventet. Hun hadde blitt vekket av kvinnen bak skranken, som på en brå måte hadde fortalt henne at sønnen hennes satt på glattcelle, og at han ganske sikkert hadde tatt enten ecstasy eller amfetamin.

Politimannen, modern og jeg sto utenfor politihuset og pratet i fem minutter, før han måtte komme seg tilbake til Rockefeller. Han sa farvel, men ga meg ikke så mye som en unnskyldning. Modern ga meg en lang og god klem, og sa hun hadde hoppet i senga da de hadde ringt. Jeg skalv fortsatt i knærne, og begynte faktisk å grine.

Jeg måtte ta noen telefoner til noen nervøse venner/venninner da jeg kom hjem. Dagen etter fikk venninna mi tilbake leppestiften sin.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne historien er helt fullstendig sann, og er ikke overdrevet på noen som helst måte. Jeg tror likevel jeg legger den inn i to deler, da folk sikkert ikke orker å lese hele på en gang – den er nemlig ganske lang. God fornøyelse.

Jeg var 17 år den gangen jeg skulle på houseparty på Rockefeller i Oslo. En kompis av meg var dj den kvelden, og vi var en liten gjeng som hadde fått gratisbilletter. Gjengen besto av meg, to kompiser og to venninner. Unge og rebelske som vi var så hadde vi faktisk drukket noen øl før vi dro nedover. Ingen av oss var overstadig beruset, men jeg kjente vel jeg kanskje var litt surrete i hodet da jeg sto i køen for å komme inn. Allerede her oppstod det første problemet; det var 18-års grense. Jeg var noen få måneder fra lovlig alder, og hadde dermed anskaffet meg falsk legitimasjon for anledningen. Køen gikk sakte men sikkert framover, og jeg ble mer og mer nervøs da jeg kom nærmere dørvaktens strenge åsyn.

Min tur var kommet. Jeg ga ham det lille kortet med skjelvende fingre, og han så nøye på det før han møtte blikket mitt. Han sa ikke et ord, men gransket meg isteden fra topp til tå med de stikkende øynene sine. Jeg tenkte jeg skulle smile, men fant ut at dette likevel ville bli såpass falskt at jeg ikke turte likevel. Knærne mine skalv som aspeløv, og jeg kjente allerede den første svetteperlen dale ned fra hårfestet. Endelig ga dørvakten meg kortet tilbake, og han ønsket meg velkommen. Den lille gjengen vår kom inn uten unntak, og da vi skulle levere jakkene i garderoben ble jeg forespurt av den ene venninna mi og jeg kunne ta leppestiften hennes i lomma. Jeg så ingen grunn til å ikke gjøre dette, så slik ble det.

Vi kom inn til dunkende housemusikk (dette var en sjanger jeg likte godt den gangen), og jeg fant vel ut at dette var min type fest. Vi danset litt, digget musikken, forsøkte å prate, før vi gikk til baren for å få tilbake pusten. Nesten i samme øyeblikk kom det en kar bort og spurte om jeg ville ha gratis kondomer. Jeg stirret rart på ham, og svarte litt usikkert ”Hæ?”. Han gjentok spørsmålet, og jeg tenkte hvorfor ikke? Jeg rasket til meg fire-fem kondomer og puttet de i lomma. Mannen med gummien gikk videre, og jeg kom i gang med en samtale med min fagre venninne.

Etter noen få minutter kjente jeg noen prikke meg på skulderen bakfra. Jeg snudde meg fort, og tittet rett inn i ansiktet til en forholdsvis streng mann.

”Kan du bli med meg?”, sa han fort, og tok tak et forholdsvis hardt tak rundt armen min. Han viste meg et identitetskort hvor det sto politi med store, blå bokstaver og hvor det var et ganske teit bilde av ham selv. Jeg fikk ikke fram et eneste ord, og jeg fulgte taus med. Han tok tak i hånden min, som var lukket, og åpnet den med makt, før han dro meg inn på guttedoen. Han stelte seg opp rett ved døra, og ba meg tømme lommene og legge innholdet i vasken.

Dette var jo selvfølgelig en smule flaut, og da politimannen så at jeg først dro opp fem kondomer og deretter en leppestift, så jeg et aldri så lite smil i munnviken hans. Jeg ble rød som en hummer i ansiktet, men hadde fortsatt ikke sagt et ord. Det kom en kar ut fra det ene avlukket, og han fikk selvfølgelig øye på hva jeg viste fram. Han plystret, og jeg ble enda rødere der jeg sto. Jeg fikk tømt resten – mobil, snus, nøkler – alt gikk i vasken. Den strenge mannen åpnet snusen, ristet i den, og puttet sine skitne, ukjente fingre oppi den og romsterte rundt. Jeg forsto fortsatt ikke hva som foregikk før han tok opp lommelykten og ba meg stå stille. Jeg rørte ikke en eneste muskel, men jeg var selvfølgelig nervøs som en hund uten pels.

Mannen sa fortsatt ikke et kløyva ord, og det gjorde ikke jeg heller. Det var en pinlig stillhet mellom oss selv om musikken dunket i veggene. Plutselig ba han meg ta tingene i lomma igjen, og spurte hvor gammel jeg var. På impuls sa jeg at jeg var 18, og jeg tenkte vel der og da at noe annet ville være dumt. Han tok tak i armen min og ledet meg ut i lokalet igjen, forbi mine undrende venner, og ut på et bakrom hvor jeg telte syv andre politimenn og én kvinne – alle i sivil. Det kjentes ut som gulvet skulle forsvinne under meg, og det var først nå jeg fattet hvor nervøs jeg egentlig var.

”Her har vi en til”, sa den strenge mannen til de andre. Kvinnen så først lenge på ham før hun henvendte seg til meg.

”Ja vel, gutten min. Hva har så du tatt i kveld?” Hun prøvde å ha en myk stemme, og det klarte hun til de grader. Vakker var hun også.

”Ingenting”, svarte jeg. Damen smilte. Den strenge mannen lo.

”Det er nok ecstasy”, sa han arrogant. Jeg kjente et stikk i magen, og skjønte nå at pupillene mine ikke hadde reagert på lommelykten. De andre nikket gjenkjennende idet de betraktet meg fra topp til tå. Jeg hadde aldri i hele mitt liv følt meg så liten. Igjen tok han opp lommelykten og ba meg stå stille. Det skarpe lyset traff øynene mine, men jeg visste allerede utfallet av testen. Jeg begynte å bli tørr i munnen, og tunga klødde.

”Greit, nå kan du stå rett opp og ned, lene hodet bakover, lukke øynene, og si ifra når det er gått et halvt minutt”, sa den strenge mannen.

Jeg hadde jo ikke noe valg, og gjorde som han sa. Jeg lukket øynene, men følte likevel at alles blikk var rettet mot meg. Jeg visste at denne følelsen stemte. Jeg svettet i hendene, og munnen var tørr som Sahara. Jeg klødde på tungen, og prøvde å dra den over jekslene for å lindre den ubehagelige følelsen. Tiden gikk uendelig sakte, og jeg begynte å kjede meg. Dette kombinert med den vanvittige nervøsiteten, gjorde at jeg ubevisst begynte å digge til musikken som pumpet av gårde utenfor veggene med det ene beinet. 30. Jeg åpnet øynene og sa ifra. Den strenge mannen stoppet klokken, tittet ned på den, og så deretter opp på meg igjen.

”Ja vel”, sa han bare. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde da ikke gjort noe!

”Du bommet med ett sekund, noe som er bra, men det er helt sikkert at du har gått på noe i kveld. Du er tørr i munnen, ikke sant?”

”Ja”, sa jeg med pipende stemme. Han smilte.

”Det er et av de sikreste tegnene på at du har gått på noe syre, muligens amfetamin. Dette ble jo bare forsterket av at du jasset med beinet mens du sto der”. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, langt mindre hva jeg skulle si. Jeg valgte å holde kjeft. Den strenge mannen henvendte seg til de andre;

”Jaja, jeg tar ham med ut i bilen. Hold fortet her så lenge”. De andre nikket, mens han igjen henvendte seg mot meg mens han fisket et håndjern opp fra en taske i beltet.

”Hendene på ryggen er du snill.”

”Ærlig talt, er det virkelig nødvendig?”, svarte jeg. Han smilte igjen det arrogante smilet sitt.

”Ingen kriminelle skal inn i min bil uten håndjern.” Jeg himlet med øynene, men holdt kjeft.

Jeg ble igjen ført gjennom lokalet, igjen forbi enda mer frustrerte og nysgjerrige venner. De kom bort for å spørre hva som skjedde, men ble bare vist bort av politimannen uten å få et eneste svar. Jeg prøvde å åpne munnen for å forklare, men fikk streng beskjed om at jeg fikk forklare det senere.

Vi ble sittende i bilen en stund og vente. Jeg funderte på hva som ville skje. Jeg var egentlig ikke nervøs på samme måten lenger, jeg var mest forbanna og lei meg. Jeg visste jo at jeg var uskyldig. Plutselig åpnet dørene seg, og to av politimennene fra bakrommet pluss en mann med håndjern på ryggen satte seg inn. Den strenge mannen startet motoren, og vi kjørte av gårde alle mann. Jeg tittet bort på mannen med håndjern som satt ved siden av meg, og spurte:

”Hva har du gjort a?”

”Æ har nå tatt no ecstasy. Ka me dæ?”

”Jeg har ikke gjort noen ting jeg”, svarte jeg med usikker stemme. Samtlige politimenn lo. Det ble ikke vekslet noen flere ord i løpet av turen til Grønland Politistasjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende