Jeg har holdt frustrasjonen inne lenge nok nå. Ting må ut. Handelshøyskolen BI har klart det igjen.
Jeg har nå ett år igjen av min bachelorgrad i markedskommunikasjon, og det ene året tror jeg kommer til å bli langt som et sekel. Jeg er så lei av den skolen at det halve kunne vært nok. Til dere som i det hele tatt vurderer BI som et studiealternativ; ikke kast bort pengene deres. Dere får nemlig ikke stort igjen for de nærmere 200.000 kronene dere investerer i utdanningen. Hadde jeg kunne skrudd tiden tilbake og valgt studieretning om igjen, hadde jeg heller valgt sykepleierstudiet – selv om jeg innbiller meg at det å vaske gamle mennesker i stumpen ikke passer helt til meg for å si det mildt.
Jeg begynte egentlig på noe som heter økonomi og næringslivsjournalistikk, mye fordi jeg liker å skrive og fordi jeg, av naturlige årsaker, trodde det ville bli mye skriving på dette studiet. Jeg tok feil. Første året dreide seg nesten utelukkende kun om økonomi og matte, kombinert med diverse andre fag jeg der og da følte jeg ikke hadde bruk for i journalistikkens verden. Dette førte til at jeg i andre semester på førsteåret byttet studieretning til markedskommunikasjon, noe jeg trodde ville gå smertefritt, da de aller fleste fagene på første året stort sett er like over hele fjøla. Igjen tok jeg feil, og dette fikk jeg merke nå rett før jul.
En kompis og jeg skulle ta et fag tilhørende markedskommunikasjon som kalles for medier og kommunikasjon, og vi trodde dette ville gå helt greit. Vi hadde tidligere hørt at faget ikke var av det aller vanskeligste, og vi så frem i mot å surfe inn en A eller en B. Det var da BI kom på banen og ødela det aller meste. Vi møtte opp på kontoret til en av ”studieveilederne” og forklarte situasjonen – at vi hadde et hengefag som vi måtte ta nå for ikke å få altfor mye å gjøre neste semester. Denne ”veilederen” noterte ned all informasjon, og kom til slutt med en eksamensdato. Det viste seg at denne eksamenen skulle gå over 72 timer – dvs fra fredag ettermiddag til mandag ettermiddag. Når en eksamen blir lagt over 72 timer, ligger det i kortene at oppgaven er rimelig omfattende, og dermed krever en god del arbeid. Dette visste vi fra før.
Det vi derimot ikke var forberedt på var at vi allerede hadde en eksamen i markedskommunikasjon som var satt opp samme helg. Vi forklarte situasjonen til ”veilederen”, men fikk ingen sympati. Vi prøvde å forklare at vi mest sannsynlig ble nødt til å nedprioritere en av oppgavene, da vi ikke ville få tid til å sette oss grundig inn i begge to, men fikk bare et ”jeg skjønner situasjonen, men det får ikke jeg gjort noe med” til svar. Vi begynte å bli frustrerte, og foreslo at vi heller kunne gjøre oppgaven i romjula om det var mulig. Igjen fikk vi til svar at dette ikke var mulig. Slukøret gikk vi av gårde, og med på kjøpet fikk jeg en faktura på 4000 blanke norske kroner. Ja, jeg hadde allerede betalt semesteravgiften på 27.000, men jeg måtte i tillegg ut med 4000 kroner for selve faget. Her blir jeg altså dobbelt straffet for å ha byttet studieretning i første semester. Flotte greier, BI!
Det gikk som det måtte gå; vi nedprioriterte medier og kommunikasjon, fikk E på den, og B på markedskommunikasjonen. Det var faktisk det beste vi kunne få til, situasjonen tatt i betraktning. Akkurat nå føles det som om jeg kunne tatt de 4000 og kastet de rett ut av vinduet.
Den helgen sov jeg ikke noe særlig mer enn åtte timer til sammen, noe som betydde at jeg rett og slett var utbrent etter oppgavene ble levert på mandagen. Neste eksamen var allerede på onsdagen, og jeg hadde ikke mulighet til å lese meg opp nok til at jeg ville ha en sjanse til å stå. Det at faget heter påvirkning og overtalelsesteori gjør vel ikke saken noe særlig bedre. Det å lese tunge, psykologiske teorier på engelsk, hvor attpåtil forskningsresultatene er usikre, fristet ikke spesielt etter en helg med to 72-timers eksamener. Resultat: jeg leverte blankt, og må dermed ta det opp igjen.
Dette semesteret har jeg hatt et fag som kalles metode og dataanalyse, som dreier seg om å analysere tallmateriale og vurdere om de er reliable, valide, generaliserbare og faens oldemor. Jeg ble glad da jeg fant ut at jeg hadde fått en utrolig bra foreleser, og fulgte hver eneste forelesning med argusøyne. Jeg lærte mye – mer enn jeg har gjort i noe annet fag, og jeg følte meg klar for eksamen. Helt fra begynnelsen var foreleseren helt klar på hva som var pensum, og hva vi ville få til eksamen. Dataprogrammet SPSS ville være en del av eksamen, det var garantert. Det var ikke han som skulle lage eksamen, men likevel var han ganske sikker på hvilken type oppgave vi kom til å få. Ja vel, tenkte jeg – da følger jeg nøye med og lærer meg SPSS slik at eksamen, som skulle gå over en hel uke, ville gå som en lek.
Eksamen så ikke ut som noe annet vi hadde vært borti i forelesningene tidligere. Jeg ristet på hodet, gned meg i øynene, og leste oppgaven en gang til. Ikke i nærheten. Jeg forsto ikke meteren. Det samme gjaldt for min kompis. Vi lo en ironisk latter, og ristet enda mer på hodet før vi måtte begynne på et vis. Gjennom hele oppgaven forsto vi ikke hva oppgaven dreide seg om, nettopp fordi vi ikke hadde lært det. Jeg har snakket med flere grupper i ettertid, og de følte nøyaktig det samme – det var til og med tilfelle for de menneskene som har et snitt på B eller bedre.
Vel, vi gjorde så godt vi kunne, men det hjalp ikke så mye. Resultat: F. For de som ikke vet hva en F betyr, så kan jeg fortelle at det betyr stryk. Takk skal dere ha, BI! Dermed må også dette faget tas opp til høsten. Det kan virke som om jeg får nok å holde på med i hvert fall, det er i hvert fall noe.
Null liv, kun skole.
Matteeksamen jeg hadde på førsteåret var selve oppgaven fra helvete. Jeg hadde stålkontroll dagen før; løste gamle eksamensoppgaver i fleng, og klarte de på rundt to timer – feilfritt! Jeg følte jeg ville komme til å få A på matteeksamen. Den gang ei. Strykprosenten på oppgaven vi fikk, viste seg å ligge oppunder 70 %, og jeg priser meg lykkelig for at jeg fikk C. Likevel: en kompis av meg strøk på den første, og tok den opp igjen semesteret etter.
Han fikk A.
Altså, kjære BI: Hva er det dere holder på med? Vil dere virkelig studentenes verste, eller hva er det dere tenker? Jeg betaler nærmere 60.000 lånte kroner i året for å ta utdannelsen min hos dere, og dette er takken? Jeg gjør så godt jeg kan med tanke på lesing og forelesninger, men jeg kan ikke si at jeg ser at dere gjør deres beste for at vi studenter skal gjøre det best mulig. Utenlandske universiteter ler av dere. Spesielt i USA kjører man kontinuitet gjennom et helt semester, ved at man hele tiden må levere oppgaver, enten gruppevis eller individuelt. Det er slik man lærer! Man lærer ikke ved å si at man skal kjøpe den og den boka i januar, lese den fra perm til perm til mai, og dermed stille opp på eksamen og tro man har lært noe nytt. Denne ”kunnskapen” er nemlig glemt etter et par dager.
Dette igjen resulterer i at lederne i arbeidslivet må bruke massevis av penger på å lære opp studenten på nytt når utdannelsen er unnagjort. Hva er da poenget med å studere?
Ja, jeg vet at jeg kunne vært flinkere med lesingen, men det skal neimen ikke stikkes under en stol at BI så langt der i fra har vært flinke nok til å legge ting til rette for oss studenter. Når jeg er på skolen går jeg rundt og vet egentlig ikke hvor jeg skal, før jeg etter mye om og men dumper ned i en forelesningssal hvor det står en person et stykke nedenfor og forteller om uforståelige saker og ting, mens han/henne henviser til maler på Powerpoint. Etter ti minutter sitter jeg og tegner biler og fly (har forresten blitt ganske flink til dette etter hvert).
Gi meg en oppgave jeg kan jobbe med! Gi meg en oppgave jeg kan bruke huet mitt på! Gi meg en oppgave jeg kan lære noe av gjennom å gi konstruktive tilbakemeldinger! Måten undervisningen er lagt opp på nå er utdatert for lenge siden. Dere henger etter, skjønner dere ikke det?
En annen ting jeg har stusset på, er eiendomsmeklingsstudiet til BI. Her betaler man over 30.000 kroner per semester for å klare å selge hus, og BI forsvarer dette med at de er den eneste høyskolen i landet som kan tilby denne utdannelsen, i tillegg til at man av naturlige årsaker ikke kan bli eiendomsmekler utenlands. Eller, man kan, men da får man ikke solgt hus i Norge i ettertid. Ja vel ja, monopol med andre ord? Jeg trodde ikke dette var lov i Norge jeg, spesielt ikke av institusjoner som ikke er eid av staten. Hvor befinner Konkurransetilsynet seg i slike tilfeller?
Jeg ønsker meg pengene tilbake. Etter to år på BI sitter jeg her med null kunnskaper om markedskommunikasjon, men jeg sitter med 200.000 i studielån. Jeg ser ikke hvordan dette henger sammen på en rettferdig måte.
Til alle dere som vurderer Handelshøyskolen BI; hold dere langt unna! Dere vil tjene mye mer på å ta utdannelsen deres utenlands, om den da ikke finnes på de offentlige skolene.