I og med at jeg er en ung og fattig student betyr dette at jeg ikke er en lykkelig eier av en automobil, forkortet bil. Bilen, som først ble produsert av Henry Ford i 1903, er rett og slett for dyrt for en som ikke er født med verken gull- eller sølvskje i munnen. Ei heller har jeg gullhår i ræva, så i de aller fleste tilfeller må jeg ta bena fatt. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle når avstandene overstiger 500 meter – da må jeg ty til bussen. Buss, tog, t-bane og trikk kan alle falle under en fellesbetegnelse: kollektivtrafikk. Jeg grøsser bare jeg hører ordet, spesielt når det gjelder kollektivtrafikken i Oslo. Kollektivtrafikken i resten av landet har jeg dessverre ikke mye peiling på. Jeg vet når nattoget til Bergen går – det er det. Uansett, det var kollektivtrafikken i Oslo jeg skulle skrive litt om.
Jeg kjørte opp på 7/11 søndag kveld og skulle investere i et såkalt flexikort. For de som ikke vet hva dette er, så kan jeg fortelle at dette er et klippekort med åtte klipp hvor man stempler én gang for hver reise. Dette stempelet er deretter gyldig i én time, og man kan kjøre fritt på alle mulige busser, tog, t-baner og alt mulig annet innenfor denne grensen. Deretter er det stopp. Blir man tatt i kontroll etter at timen har passert, ryker man på en bot på 750 blanke, norske kroner.
Dette flexikortet betalte jeg 160 kroner for. 160 kroner for åtte turer! Det er en snittpris på 20 kroner per tur, noe som betyr at jeg ikke sparer en eneste krone i forhold til hvis jeg skulle betalt billett på toget hver eneste dag. Som mange sikkert vet, må man komme seg både til og fra jobb (det er ikke noe tess å sove på lageret), og dette igjen betyr at det ryker to klipp om dagen – en kostnad på 40 kroner. Jeg sitter i skrivende stund med et utbrukt flexikort foran meg, og prøver å finne ut av hva jeg har fått for disse 160 kronene. Svarene jeg kommer frem til er meget diffuse.
Jeg skjønner ikke hvordan Oslo Sporveier kan rettferdiggjøre disse prisene. De prøver stadig vekk, ved hjelp av enorme markedsføringskampanjer, å få folk til å kjøre kollektivt og dermed la bilen stå hjemme. Hvordan skal folk få lyst til dette når man for et månedskort må ut med svimlende 720 kroner? Et ukeskort, som hadde vært mest passende for meg denne uka her, koster 210 kroner! Til sammenligning kan jeg nevne at et månedskort i New York koster $76, og et ukeskort $24 – eller omregnet til dagens dollarkurs henholdsvis 475 og 150 kroner. Dette er altså prisen for å reise med verdens beste kollektivsystem, og det er merkbart mye billigere enn det er å reise med kollektivtrafikken i Oslo. Er ikke dette et lite paradoks? Hva betaler vi for? Jeg er neimen ikke sikker. Stadig vekk skjer det noe med t-banesystemet. Det brenner i en tunnel, det er strømstans, banen mangler vogner eller lignende. Dette skjer aldri, og jeg understreker aldri, i New York City – som attpåtil er en av verdens aller største byer med et helt vanvittig antall reisende hver eneste dag. At de i det hele tatt får det til å fungere er smått utrolig.
Virkeligheten er selvfølgelig en helt annen her til lands. Vi prøver og prøver, men får det neimen ikke til. Kommunikasjonen ut til de store drabantbyene er mildt sagt under pari, og folk setter seg helst i bilen for å komme seg til og fra jobb. Ja, kanskje man ville vurdert buss og bane om prisene hadde blitt halvert, men det kan virke som om pilen går i stikk motsatt retning. For et par år siden kostet det 20 kroner for en billett på bussen. I dag koster det 30 kroner hvis man betaler der og da, men det koster 20 kroner hvis man har kjøpt billett på forhånd.
Hva i all verden er dette for noe sludder? Koster det 30 kroner eller koster det 20 kroner? Jeg er så heldig at jeg har valget mellom å ta tog og buss til sentrum, og selvfølgelig velger jeg det billigste alternativet – nemlig toget. Jeg gir blaffen i om jeg må gå 7-8 minutter ekstra til stasjonen om morgenen. Det handler om prinsipper. Hvis jeg skulle betalt enkeltbillett for tur/retur jobb i dag, nå som østfoldbanen ikke går, måtte jeg bladd opp 60 kroner! Det er like mye som det koster for en glasscola på Bygdøy, selv om det er en helt annen diskusjon.
Dere i Oslo Sporveier har en helt usedvanlig stor jobb å gjøre om dere skal nå de organisatoriske målene deres. For det første må prisene ned, og samtidig må tilbudet bli merkbart mye bedre. Jeg vet ikke hvor mye økonomisk støtte dere får av Staten, men jeg antar det dreier seg om et tosifret – kanskje til og med tresifret – antall millioner kroner. Jeg er meget skeptisk til hvordan disse pengene forvaltes. Det kan virke som om tilbudet på trikken har blitt bedre, men det hjelper ikke så lenge vi som ikke bor i sentrum sitter her og kvier oss for å sette oss på bussen. Dere har en gigantisk jobb å gjøre!
Send en arbeidsgruppe til The Big Apple og lær! Det er her kompetansen ligger, og det er faktisk ikke flaut å spørre om gode råd – selv om vi nordmenn tror vi er verdensmestere i alt vi foretar oss.
Forresten: I morgen tar jeg bilen til modern på jobb. Jeg nekter å betale 60 kroner for å komme meg til og fra jobb. Aldri i verden.