Om man tar frem kofferten og setter seg godt til rette med brillene på nesen samtidig som man lar gluggene gli over historien om prinsessen som ikke ville la seg målbinde, så vil man finne ut at de folkekjære nordmennene Asbjørnsen og Moe ikke er hva de utga seg for å være. Undre meg på hva de egentlig drev med da de vandret rundt i vår langstrakte land for å samle inn eventyr. Min konklusjon av dette eventyret kommer under.
Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå.
Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. – Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.
Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.
Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.
"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.
"Hva fant du?" spurte brødrene.
"Jeg fant en død skjærunge," sa han.
"Fy kast ‘n! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.
"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.
Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.
"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.
"Hva fant du nå?" sa brødrene.
"Jeg fant en vidjespenning," svarte han.
"Pøh! Hva skal du med den? Kast ‘n!" sa de to.
"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.
Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.
"Gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.
"Nå, hva fant du nå?" spurte brødrene.
"Et skålbrott," sa han.
"Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!" sa de.
"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det," svarte Askeladden.
Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det.
"Jeg fant, jeg fant, gutter!" ropte han.
"Hva fant du nå da?" sa de andre.
"To bukkehorn," svare Askeladden.
"Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?" sa de.
"Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem," sa Askeladden.
Om litt fant han en blei.
"Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" ropte han.
"Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?" sa de to eldste.
"Jeg fant en blei," svarte han.
"Å, kast ‘n! Hva gjør du med den?" sa de.
"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.
Da de gikk over jordene ved kongsgården – der hadde de nylig bredd gjødsel, – bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.
"Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.
"Bare du fant litt vett til du kom fram!" sa de to. "Hva var det nå du fant igjen da?"
"En utgått skosåle," svarte han.
"Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast ‘n! Hva gjør du med den?" sa brødrene.
"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket," sa Askeladden.
"Ja, du ser ut til det du!" sa de to.
Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.
"God dag," sa han.
"God dag igjen," svarte hun og vridde på seg.
"Det er fælt varmt her," sa han.
"Det er varmere i glohaugen," svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.
Det gikk ikke likere med den mellomste.
"God dag," sa han.
"God dag igjen," sa hun og vrikket på seg.
"Det er fælt så hett her," sa han.
"Det er hetere i glohaugen," svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, – og så var det fram med jernet igjen.
Så kom Askeladden.
"God dag," sa han.
"God dag igjen," svarte hun og vrikket og vridde på seg.
"Det var da godt og varmt her," sa Askeladden.
"Det er varmere i glohaugen," svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.
"Det var råd å få stekt skjæra mi her da?" spurte han.
"Jeg er redd hun sprekker," sa kongsdatteren.
"Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen," svarte gutten.
"Den er for rom," sa hun.
"Jeg driver i en blei," sa gutten, og tok fram bleien.
"Fettet renner av henne," sa kongsdatteren.
"Jeg holder under dette," svarte gutten, han viste fram skålbrottet.
"Du er så kroket i ord du," sa prinsessen.
"Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket," svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.
"Nei! nå har jeg aldri sett maken!" ropte prinsessen.
"Her ser du maken," sa gutten, og tok opp det andre.
"Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?" sa hun.
"Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den," svarte gutten, og dro fram skosålen.
Så var prinsessen målbundet.
"Nå er du min," sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.
Leser man denne historien med litt andre briller enn at det kun er en historie for lettlurte barn som ikke kan så veldig mye om blomster og bier riktig enda, så finner man faktisk ut at Asbjørnsen og Moe ikke var de tvers gjennom poetiske menneskene folk trodde. Eller, poetiske kan det godt hende de var, men alt snusket som kommer til syne i denne historien er jo faktisk litt på kanten – det er kanskje derfor hintene er pakket såpass godt inn?
For det første kan man jo se på ordet ”målbinde”. Den konservative historieelsker vil påstå at dette betyr at prinsessen ikke lar seg bringe til taushet kun ved hjelp av ord, men jeg tror det er litt annerledes enn som så. Jeg tror nemlig ikke at mål skal stå foran, men at det riktige ordet skal være ”bindes”. Prinsessen ville ikke bli bundet, og hadde derfor et ytterst kjedelig sexliv, noe hun støtt og stadig klaget til sin far om. Etter hvert fikk kongen nok, og utlyste en frekk liten notis om at den som klarte å binde prinsessen skikkelig ville få belønning i form av en leken og kåt prinsesse – pluss da halve kongeriket som en slags ekstra presang. Likevel er kongeriket bare symbolsk i denne sammenhengen.
Dette kommer godt til syne da kongen henter frem sviejernet sitt. Jeg håper ikke han bruker dette på sin egen datter, men om han har litt homofile tendenser så passer jo dette ypperlig inn i sammenhengen da vi senere i eventyret skal få se at den som ikke klarer å gjøre prinsessen kåt, får smake hans eget jern. Noe spesielt er det jo at han har en ørefetisj, og velger å ”daske” frierne på øreflippen. Jeg har aldri testet ut dette her, men det er jo mulig han blir tilfredsstilt av det. Hver sin smak sier nå jeg.
Askeladden og hans to brødre var en gjeng som ikke hadde sett en dame på lang, lang tid, og det talte vel ikke til deres fordel at Playboy ikke var oppfunnet enda. Likevel står det ikke noe om når historien er skrevet, men jeg bare antar at mr. Hefner ikke var født på denne tiden. De skitne fantasiene fikk dermed løpe fritt i disse guttenes hoder idet de satte kursen mot prinsessen og hennes erigerte far.
Er det virkelig noen som vet hva en vidjespenning og et skålbrott er? Jeg vil anta at dette er skjulte betydninger for seksuelle leker – mener jeg leste et sted at en oppblåsbar Barbara blir kalt vidjespenning på nynorsk. Et skålbrott kan være en tidlig form for vibrator, da uten batterier. Hvordan denne vibrerer kan man jo bare tenke seg til, men jeg får en liten tanke om at glohaugen har noe å si i denne sammenhengen. Huff, det kan ikke ha vært lett å være kåt i disse tider, spesielt ikke som kvinne.
Jeg tror prinsessen skal håpe på at oksen som hadde mistet sine to krokede bukkehorn ikke var altfor stor, for å si det slik. Når det gjelder bleien så er det faktisk noen som tenner på tissesex og det å bli vartet opp som et barn. Syk fetisj vi snakker om her, men Asbjørnsen og Moe fant vel ut diverse ting av seg selv når de var ute på tur. Det at Askeladden kom før han i det hele tatt hadde snakket med prinsessen understreker vel mitt poeng om at disse to gutta ikke var helt normale når det gjaldt forholdet til deres egen seksualitet – selv om dette egentlig kan skje den beste.
Det er herved bevist – la ikke deres barn få lese disse snuskete historiene. Jeg leste denne første gang som seksåring, og se bare hvordan jeg har blitt.