Det som skulle være en bra start på juleferien med en rolig og avslappende tur på Norefjell har nå utviklet seg til et aldri så lite mareritt. Undertegnede sitter nå foran skjermen og taster i en meget blandet sinnstilstand som har inneholdt raseri, depresjon, sorg, og en mild form av godt humør nå helt til sist. Grunnen til dette? Jo, en gave i pakkekalenderen fra min bedre halvdel (som jeg ikke er helt sikker på om er nettopp dette lenger). Gaven? Hårfarge fra Garnier. Jeg har lenge snakket om å stripe mitt vinterbleke hår litt blondere, og jaggu ble jeg tatt direkte på ordet. I skrivende stund kunne jeg godt blitt tatt alle andre steder enn nettopp på ordet, da håret mitt ser ut som en blanding av sennepsaus og babyavføring.
Det virket som en god idé istad, men noen ganger skulle man bare ønske man var Supermann. Det å fly rundt jorden 3000 ganger for å skru tiden noen få timer tilbake virker plutselig som et helt fantastisk forslag. Jeg har et laken oppe som kan brukes, men på grunn av mitt gule hår er jeg redd for ikke å få tillatelse til å lette av flygelederne på Sola. En ekstra sol på himmelen kan nemlig fort forvirre alle de andre pilotene der oppe. Man kan anta at kombinasjonen av meg iført et laken, flygende over bakken med mitt solgule hår, ville ført til at pilotene måtte sjekke kartbøkene to ganger for å sjekke om de fortsatt befant seg i Melkeveien.
Av frykt for å gjøre noe ulovlig har jeg dermed bestemt meg for å mure meg inne. Ikke bokstavelig talt med murstein og sånn, men i hvert fall bli inne til hårfargen har gått ut. Ikke vet jeg hvor lang tid det vil ta, men kjenner jeg meg og min uflaks rett så kommer jeg vel nå til å dø ulykkelig som 86-åring med gult hår. På dødsleiet kommer sjefen for Garnier inn med denne beskjeden:
”Vi beklager så meget, men det var en feil i produksjonen i den ene pakken med hårfarge som du benyttet. Det var egentlig et testprodukt, men kom i butikkene ved en feiltakelse. Kjemikaliene som ble brukt var dessverre 9000 ganger sterkere enn vanlig. Vi beklager så meget, men vi håper du får det fint oppe hos St.Peter, selv om han sjelden tar imot folk med SÅ gult hår. Moooahahaha.”
Eller jeg kan se det fra et litt lysere synspunkt. Jeg kan jo faktisk skape et helvetes kaos i hovedstaden om jeg bare tar på meg en litt for liten rød lue og den gamle Kiwi-uniformen min. Et vandrende trafikklys gjennom Oslos gater må da bli den nyeste formen for attraksjon blant turister. Jeg ser for meg brosjyrer fra Norges Turistforbund som sendes ut til alle verdenshjørner hvor trafikklys-misfosteret blir beskrevet helt ned til minste detalj. Turistene vil strømme til vårt fagre land, inntektene vil øke kraftig, og det vil bli dannet et eget fond ved siden av oljefondet som kun skal ta seg av inntektene fra dette. Om to år har dette fondet passert oljefondet i antall tusen milliarder.
Jeg prøvde nettopp å gå ut av døra for å få litt luft her oppe, men det var nytteløst. Etter fem steg ble jeg angrepet av en hel armé med kjøttmeis og dompap som trodde jeg hadde et julenek på hodet. Da jeg prøvde å forklare at dette kun var et mislykket forsøk på å farge håret, døde halvparten av fuglene av latterkramper. Jeg ser nå på WWFs hjemmesider at dompapen av uventede årsaker har havnet på toppen av listen over verdens mest truete dyreart. Erkjennelsen om at dette er min feil gjør at det gule håret blir enda tyngre.
Så, man får bare ta kontakt med frisøren på mandag. I mellomtiden skal jeg pønske ut en feiende flott hevn overfor den personen som er ansvarlig for alt dette her. Hun kan glede seg voldsomt.