Obs: Les dette mens du har Postgirobygget: "Idyll" eller "En Solskinnsdag" i bakgrunnen. Det gjør opplevelsen tre ganger så bra 
De siste solstrålene kunne skimtes over den lille åsen på andre siden av fjorden. Solen var på vei ned, jorden beveget seg i sine faste, sirkelformede mønstre. Fjorden lå speilblank, og det gulaktige lyset kunne skimtes der det krøp langs den mørke overflaten. Den salte sjøluften kilte i neseborene, og smaken av sommer la seg rolig på smaksløkene. Vi satt begge helt rolig, og sansene jobbet på et lavt gir. Likevel dro vi inn alle inntrykk, inntrykk vi begge elsket. Sommeren var vår – bare vår. Det fantes ikke mennesker i flere kilometers omkrets. Vi var alene i verden.
Vi satt tett opptil hverandre, jeg med armen rundt midjen din. Du lente hodet mot skulderen min. Ingen sa et ord. Vi trengte ikke det – vi visste begge to at vi hadde det mer enn ålreit likevel. Vi var trygge på hverandre, og det fantes ikke noe som het pinlig stillhet når vi var sammen. Den høyre armen min støttet seg mot svabergene, som fortsatt var varme etter solens arbeid tidligere på dagen. Det var fortsatt varmt. Ikke så varmt at luften dirret, men såpass varmt at det fristet å bryte havoverflaten i et vakkert svalestup.
Solen var gått ned nå. Himmelen var rød. Det ville bli en vakker dag i morgen også. Over oss passerte det en terne. Den hvisket ut sine karakteristiske, skrikende lyder i det den satte kursen mot havgapet. Hvor skulle den? Hvor skulle vi? Hvor var vi på vei? Jeg visste ikke. Det visste ikke du heller. Vi ville bare nyte nuet i hverandres selskap. Du laget en malende lyd i det du satt deg enda tettere inntil meg. Jeg la munnen mot hodebunnen din, ga deg et forsiktig kyss. Jeg visste du smilte. Jeg visste du nøt. Det gjorde jeg også.
Du la hånden din rundt meg, og strøk meg over den nøttebrune armen jeg støttet i svaberget. Hårene reiste seg av den lille berøringen. Tiden forsvant. De usynlige klokkene stoppet. I samme øyeblikk strøk jeg deg over siden på den bare magen din, en berøring jeg visste du elsket – en berøring av kjærlighet.
Vi bare satt der. Ventet. Ventet på at tiden skulle stanse. En måke skrek i det fjerne. De små klukkene fra sjøen strøk lett mot svaberget nedenfor. Et varmt vindpust kjærtegnet oss begge, som et lett kyss gitt av naturen selv.
Ingen bekymringer.
Månen tittet frem bak oss, og speilet seg selv i den nå svarte havoverflaten. Jeg la hodet på skrå, og hvisket deg tre ord i øret ditt. Kjente samtidig duften av håret ditt – en blanding av saltvann og sjampo. En liten rykning gikk gjennom kroppen din før du snudde hodet ditt mot mitt, og blikkene våre møttes. I lyset fra månen kunne jeg se at øynene dine skinte. De formerlig lyste av glede. Jeg visste du så det samme i meg.
Vi la hodene på skakke. Lukket øynene. Jeg kjente den varme pusten din mot haken min. Vi nærmet oss forsiktig. Nesetuppene berørte hverandre før leppene våre møttes i en lett og myk bevegelse. Vi smeltet sammen av varme og av kjærlighet. Min høyre hånd strøk deg over kinnet, og leppene våre låste seg sammen. Jeg strøk tungespissen over leppene dine, og jeg visste du nøt. Tungen din møtte min, og de roterte forsiktig rundt hverandre i bevegelse en fylt av lidenskap og kjærlighet. Vi kunne sitte slik lenge – bare nyte nærheten vi kunne gi hverandre. Hva var vel bedre? Ingen av oss visste svaret på dette heller.
Lyden av en snekke kunne høres i det fjerne. Vi avsluttet kysset. Lyttet. Den karakteristiske, lette dunkingen fra motoren brøt den bråkete stillheten. En avslappende lyd som fylte ørene med et plutselig velbehag. Lyden ble sterkere i noen få sekunder, før den ble svakere igjen. Den måtte ha forsvunnet bak en av de mange holmene ytterst i skjærgården. Vi lyttet stadig. Med ett var det ikke mer å lytte etter. Lyden var borte.
Øynene våre møttes på ny. Glede. Kjærlighet. Alt var bare perfekt. Pleddene lå klare på den lille gressflekken nedenfor. Uten å utveksle et eneste ord, reiste vi oss og gikk hånd i hånd nedover, helt til gresset kilte oss under føttene. Vi stanset. Leppene våre møttes igjen – forsiktig og mykt. Vi lot klærne falle til bakken før vi krøp under teppet. Månen blunket god natt, og jeg blunket lurt tilbake.
Det var ikke sikkert vi skulle sove riktig enda.
