Som jeg har nevnt her inne før, så er jeg en av disse typene som "studerer". Jeg setter "studerer" i gåsetegn fordi jeg studerer ikke rent fysisk sett, men det er nå en gang det som er min tittel på alle mulige skjemaer jeg fyller ut for tiden. Jada, ikke at jeg er så important at jeg fyller ut skjemaer hver eneste dag, men sånn en gang i året så setter jeg et lite herlig kryss i en boks hvor ordet "student" står under yrke/occupation. Jeg er i tillegg registrert hos BI, så man kan vel kalle meg en student, men jeg føler meg ikke som en – for å si det mildt. Likevel så er det nå en gang student jeg er, enten jeg vil eller ei. En student som ikke leser, selv om jeg liker å ro at jeg er kjempeflink. Jeg innbiller meg mye ting, og en av de er at jeg har altfor liten tid til andre ting. Studiene tar liksom all min tid. Yeah right. Det finnes ikke noe som er mindre riktig enn akkurat det. På grunn av disse høye tankene om meg selv har jeg, til tross for at BI sluker alle pengene mine, ikke hatt guts til å skaffe meg jobb. Ikke før i forrige uke. Da måtte jeg bite i det grønne gresset og komme meg tilbake til min gamle arbeidsplass, dagligvarekjeden Kiwi (må ikke forveksles med dagligvareskjeden).
Det er noen år siden jeg la fra meg den grønne uniformen til fordel for den vakre blå vi fikk utdelt i Marinen, og der og da trodde jeg ikke at jeg noen gang ville gå i klovnedrakten igjen (hva tenkte designeren på?). Sånn ble det nå en gang ikke.
En ting slo meg når jeg fikk satt meg til rette bak kassa og fått de gode gamle kodene for bananer, røde epler, gule epler, grønne epler, dadler osv godt inn i fingrene. Tro det eller ei, til slutt går de kodene av seg selv. Bananer? 4011. Jo, den tingen som slo meg. Det var det jeg skulle snakke litt om. Altså, hva skjer med nordmenn og høflighet? Eller, la meg moderere litt; hva er det med enkelte nordmenn og høflighet?
Der sitter jeg bak kassa for å få samfunnet til å gå rundt. Jeg sitter der i den ukledelige grønne drakten og sørger for at folk får mat. Jeg smiler og hilser, slår inn diverse varer, tar imot penger, gir tilbake penger, spør om de vil ha pose og ønsker de en riktig god dag videre. Med andre ord – jeg gjør det jeg kan for at kunden skal få en god opplevelse hos Kiwi. Er det så vanskelig for mange å gjengjelde denne høfligheten? Koster det så mye med et lite hei når jeg blotter mitt hviteste Colgate-smil og hilser så pent jeg bare kan?
Det er jeg som sørger for at du får spist Grandiosa den samme kvelden, det er jeg som sørger for at du får igjen riktig med penger, det er jeg som sørger for at du får en pose å bære frossen-pizzaen din i. Ikke verdens vanskeligste jobb, men likevel er den viktig. Jeg gjør det fordi jeg er "student", ikke fordi jeg er avhengig av å være høflig mot mest mulig mennesker mens jeg sitter i en grønn drakt bak et kassaapparat. Tenk litt på det neste gang du er ute og handler. Dere gjør dagen vår så mye bedre om dere bare kan gi oss et hei og et smil i retur.
Det var egentlig alt. Nå skal jeg returnere til studiene mine.