En kornåker strakte seg utover så langt øyet bare kunne se. De gule spirene var blitt nesten en meter høye, og skulle snart høstes for å brødfø millioner av mennesker. Solen strevde med å komme gjennom det spredte skydekket, men klarte kun å kaste små skygger her og der. I horisonten lå det en liten trekledd ås som bare lå og koste seg i det milde sommerværet. Midt på denne åkeren gikk det to mennesker hånd i hånd. De smilte, de lo, de hadde det bra sammen. Det var deg og ham – kun deg og ham. Dere gikk på en usynlig vei som ikke fantes, men som dere likevel visste var der. Rett nordover gikk den, med usynlig skilt som pekte i samme retning. Dere enset ikke annet enn hverandre. Veien var lagt til rette for dere på forhånd.
Dere visste begge to at når dere kom fram til deres endelige destinasjon ville det virke som om tiden sto stille. Det ville bli som å nå himmelen der utsnittet dere hadde sett tidligere ikke var noe utsnitt lenger, men et helt bilde – et bilde malt av deres tanker mot en murvegg. En slags moderne grafitti som stemte helt perfekt inn med alt annet. Dere visste det begge to, og dere gledet dere.
Det kunne virke som en liten evighet der dere tråklet dere gjennom kornspirer på den usynlige vei, men dere visste det var verdt å vente på. De usynlige skiltene fortsatte å peke rett fram. Han stoppet opp. Tok et forsiktig tak i armen din og snudde deg rundt. La leppene sine inntil dine, og kysset deg ømt. Du smilte og svarte med samme mynt. Dere var lykkelige her ute. Dere gikk videre.
Et skilt, et synlig et sådan, dukket plutselig opp rett foran dere. Pilen pekte nordvestover, men det fantes ingen vei der. Det sto noe på dette skiltet, men han klarte ikke tyde det. Alfabetet var ukjent – kanskje kyrillisk. Han tittet på deg, forundret. Du tydet, det kunne han se. Du visste hva som sto, og du visste hvor skiltet viste vei. Du vendte deg mot ham, kysset ham lett på kinnet, slapp hånden hans, og gikk av veien som var ment for dere. Du satte isteden kursen nordvestover.
Han ble stående lenge uten å skjønne noe som helst. Han speidet etter deg der du gikk din egen vei, og han fattet ikke hva som sto på dette skiltet. Han prøvde å tyde igjen uten hell. En ukjent vei var fremmed og skummelt, men også spennende. Han vurderte situasjonen, men kom fram til at han måtte følge veien som var lagt opp til ham på forhånd. Han fortsatte sin ferd, og så samtidig hvordan du vandret av gårde på din vei, bare noen meter unna. Han lengtet allerede. Stanset. Du stanset også. Dere betraktet hverandre. Begge visste at dette var helt feil i forhold til hva som var meningen i utgangspunktet.
Han bestemte seg. Han måtte følge etter. Han snudde, og gikk tilbake til det stedet der dere gikk fra hverandre, til det stedet der du sa farvel. Han fant skiltet og begynte å gå mot deg. Du sto fortsatt stille et lite stykke der borte. Han slet seg gjennom det høye kornet, og kunne ikke vente med å få gå hånd i hånd med deg igjen. Du smilte der du sto. Så vakker og så ekte.
Han ble hindret. Det var en stor jernport midt i åkeren, en port som ikke hadde stått der i stad, det var han helt sikker på. Han så forskrekket og desperat på den, tok på den, lette etter en måte å komme seg forbi. Det fantes ingen nøkkelhull eller døråpner, det eneste som fantes her var et lite vindu. Han stirret gjennom dette, og fikk øye på deg. Du sto bare noen meter bortenfor. Han strakte hånden ut mot deg, gjennom vinduet, ut på andre siden. Du kom ham i møte iført din hvite sommerkjole, og møtte hånden hans med din egen. Den siste bit av nærkontakt. Du smilte igjen før du snudde deg og vandret av gårde gjennom åkeren. Det kunne se ut som du fløy av gårde over bakken, som en hydrofoil. Han holdt armen ut mot deg, strakte så langt han bare kunne. Du falmet. Du forsvant.
Svidd åker. Han falt, og han falt lenge. Porten hadde skjøvet ham bakover, og han lå på den brune bakken med et voldsomt regnvær omkring seg. Dråpene traff bakken med et slikt smell at det gjorde vondt i trommehinnene. Han lå på ryggen, klarte nesten ikke å puste. Den ene hånden var knyttet. Han åpnet den.
Der lå det en nøkkel.
