Jeg har ikke vært i mange forhold. Ei heller har jeg datet mange jenter. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er slik, men det kan ha noe med at jeg innerst inne er ganske kresen i forhold til de jeg peker meg ut. Likevel; jeg har vært i et langt forhold, et forhold som tok slutt for to og et halvt år siden. Virker som en liten evighet siden egentlig.

 

Nuvel, det var ikke gamle og melankolske følelser jeg skulle skrive om her, det var om et litt annet problem: utslipp av kroppslige gasser mens man er sammen med noen av det motsatte kjønn.

 

For hvem er det vel som ikke har tenkt på dette noen gang? Jeg vil anta at de aller fleste av de mange milliarder menneskene i kjønnsmoden alder verden over har tenkt disse tankene, og dette inkluderer selvfølgelig meg selv. Jeg husker jeg satt sammen med eksen – dette var helt i begynnelsen av forholdet – og måtte rape. Magen boblet, ting ville på en måte ut – uvisst gjennom hvilken åpning. Jeg turte ikke. Jeg feiga ut. Tenkte at det å rape er ekkelt. Kanskje hun vil dumpe meg, kanskje hun vil synes jeg er den ekleste gutten hun noen gang har vært borti. Dette resulterte i at jeg ikke rapte, men at jeg isteden satt resten av kvelden i konstant bekymring for å røre meg, da dette kunne resultere i ufrivillige lyder fra kroppen, som jeg faktisk ikke har kontroll over til enhver tid.

 

Etter hvert som vi lært hverandre å kjenne, ble dette ganske naturlig. Jeg tok første steget da jeg følte meg trygg nok, og rapte i hennes nærvær. Ikke en lang og dryg en, men en kort og nesten umerkbar. Jeg fniste. Hun fniste. Barrieren var brutt. Etter dette rapte vi nesten om kapp. Jeg skriver nesten for at du som leser ikke skal tro at jeg hører hjemme i dyrehagen. Nesten er egentlig et relativt ord i denne sammenhengen. Vi gikk ikke rundt og rapte til enhver tid, men om vi virkelig måtte, så var det greit å slippe det ut på en litt diskré måte. Vi var jo like glad i hverandre uansett, og kroppens mystiske rop om ventilasjon kunne vi likevel ikke gjøre stort med.

 

Så var det en vakker sommerdag hvor jeg ble invitert på middag hos henne. Hennes far sto for grilling, hennes mor sto for tilbehøret. Det var allerede her ting begynte å gå riktig så galt. For: grilling av svinekjøtt er greit nok, men ukjent tilbehør er alltid spennende. Hennes kjære mor hadde laget en bolle med en merkemystisk blanding av diverse, per dags dato, uidentifiserte råvarer, og tre par øyne tittet nysgjerrig på den før vi trakk på skuldrene og lesset tallerkenen full. Man kan ikke si æsj før man har smakt, det lærte jeg av min mor.

 

Det var faktisk ganske godt. Det var for godt, for vi spiste bollen tom. Det var da jeg svelget siste munnfull at min kjære eks stilte spørsmålet vi egentlig hadde lurt på hele bunten – hva i all verden består denne retten av? I svaret som fulgte husker jeg egentlig bare tåke – munnen til moren hennes beveget seg, men jeg klarte liksom ikke å oppfatte ordene. Det kan være fordi jeg ikke skjønte hva hun sa, eller det kan rett og slett være fordi jeg ble vettskremt. Likevel oppfattet jeg ett av ordene; kål. KÅL! Jeg skulle sove hos min kjære den natten, og jeg ble servert kål!

 

Jeg begynte å kaldsvette, huden ble blek. Etter hva jeg hadde erfart tidligere, da i mye mindre alvorlige sammenhenger, ville kål framkalle promping med tilhørende meget spesiell lukt. Jeg så med ett for meg at jeg måtte sove på sofaen i natt, men det hadde jo vært like kjipt. Hva ville foreldrene si når de sto opp dagen etter og fant ut at de befant seg i et katastrofeområde? Ville de ringe myndighetene før eller etter jeg ble sparket på huet og ræva ut av verandaen i andre etasje? Diverse situasjoner ble spilt foran øynene mine, og svetten ble kraftigere. Jeg følte nesten at jeg svettet kål. Jeg prøvde å få kontakt med min kjære, men der var det ikke noe å hente. Hun satt i sin egen verden. Tenkte hun på det samme? Kål? Promping?

 

Jeg lot det ligge, og roet meg ned. Vi fant ut at vi skulle se en film, og gikk ned i farens egen lille hule, der han hadde hjemmekinoanlegg med alt man bare kan drømme om. Vi satte oss godt til rette og satte på en film jeg i skrivende stund ikke har mulighet til å huske navnet på, da filmen etter hvert ble kraftig nedprioritert.

 

Etter om lag ti minutter kjente jeg den første boblende, bråkende følelsen nederst i magen. Faen. Ragnarokk var på vei. Jeg hadde håpet den ville vente til etter filmen var ferdig, men den gang ei. Jeg knep alle muskler, og satt stiv som en saltstøtte for ikke å slippe ut noen fremmede atomer. Jeg begynte å svette igjen. Knep. Holdt pusten. Den første gikk over av seg selv. Jeg klarte det! Hva som skjedde på filmen hadde jeg ingen anelse om, jeg måtte bare konsentrere meg om å holde kroppen i sjakk.

 

Det var da jeg kjente det. Først var det ikke merkbart i det hele tatt, men mer som en kilende følelse i neseborene. Jeg satt fortsatt helt stille for ikke å slippe ut diverse avgasser, men nå var det nesa som anstrengte seg. Hva i alle dager var dette her? Jeg sniffet litt forsiktig inn, tok et litt større drag av luften. Det var helt klart en spesiell eim i rommet. Jeg tittet fortsatt rett fram på lerretet, men klarte for pokker ikke å konsentrere meg om hva som skjedde der. På dette tidspunktet hadde jeg allerede glemt hva filmen het.

 

Jeg sniffet litt til. Stanken som nå satte seg fast til sensorene innerst i nesa var så sterk at jeg ikke visste helt hva jeg skulle tro. Hadde djevelen selv kommet inn i rommet og dødd på seg? Jeg sniffet enda en gang, denne gang slik at min kjære hørte det. Jeg tittet bort på henne der hun satt i sitt hjørne av sofaen, men hun laget ikke en mine. Sniffet. Men hva i svarte helvete er dette for en lukt? Hun merket plutselig hva jeg drev med, og tittet bort på meg. Det blikket jeg fikk, og det uttrykket hun satte opp, er den dag i dag helt ubetalelig.

 

Først uforstående, men så innså hun at jeg skjønte. Jeg brast ut i latter, og måtte begrave ansiktet i sofaen for ikke å le meg i hjel. Det var den nødvendige bevegelsen. Jeg kjente den boblende følelsen i magen, men denne gang klarte jeg ikke å knipe på grunn av latterkrampen. Jeg slapp ut en uviss mengde av fordøyd kålstuing, som etter hvert la seg i vegger, tapet, gardiner og i sofaen. Vi lo begge to. Vi lo så fælt at vi gråt. Det stinket noe så inn i fjøshuset at vi faktisk ikke orket å være i rommet mer.

 

Vi måtte ut. Ut av huset faktisk. Vi stoppet filmen, og satte vinduene på vidt gap. Måtte holde pusten for ikke å brekke oss. Vi hev på oss skoene og løp ut av døra. Frisk luft! Vi gikk en lang tur den kvelden, egentlig var det vel for å lufte fordøyelsessystemet, ikke fordi vi hadde så forbanna lyst til å gå tur.

 

Det var vel den kvelden jeg skjønte at vi var kommet så langt at vi kunne gjøre nesten hva som helst i hverandre selskap uten å føle at det var verdens undergang. En deilig følelse var det.

 

Trygghet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende