Jeg begynner å bli dritt lei av å vandre rundt i byen jeg elsker, byen jeg har bodd i hele mitt liv, byen jeg ikke ville byttet ut med noen andre byer, spesielt ikke her i Norge. Om du fortsatt ikke har skjønt hvilken by jeg snakker om, så kan jeg godt fortelle deg det: Vår vakre hovedstad – Oslo, også kalt Tigerstaden. Jeg vet ikke om jeg skal gå inn på hvorfor jeg mener dette er den beste byen i Norge, for det blir en meget subjektiv vurdering, men dere får bare godta mitt syn (og ja, jeg har besøkt en hel haug av byer i vårt langstrakte land).

 

Det var likevel ikke det jeg ville frem til.

 

Jeg var på fest på lørdag – på Grünerløkka. Da det begynte å bli altfor sent, bestemte jeg meg for å gå ned mot nattbussen som kunne bringe meg trygt hjem til dyna, og hvor jeg deretter kunne snorke meg inn i drømmeland. På grunn av litt ustødig gange, og litt usikkerhet angående veivalg, brukte jeg nok litt lenger tid enn hva jeg hadde planlagt, men dette spiller egentlig ingen rolle. Det som spiller noen rolle er hva som møter meg da jeg når bykjernen – Oslo Sentrum. Karl Johans Gate, som faktisk er Oslos hovedgate, og som alltid vrimler av mennesker. Gaten som er det første inntrykket turistene får når de ankommer vår vakre land. Gaten som er Oslos svar på Champs Elysées, da selvfølgelig i et litt mindre format. Dere skjønner tegninga.

 

Jo da, det første som møter meg er ei hore. Jeg ser, med mitt litt slørete blikk, at hun setter kursen mot meg. Hun er mørk i huden, akkurat som de x antall andre horene som for tiden har bosatt seg i Oslo. Ja vel, tenker jeg. Hun får vel spørre da, så kan jeg heller velge å gå forbi uten å ofre henne så mye som et blikk. Det var planen. Det skulle jeg klare. Ikke det at horer frister meg, men når noen irriterer meg rimelig kraftig, så har jeg en tendens til å bli stående med en litt giftig tunge som spyr ut litt eder og galle. Dette skulle ikke skje denne gangen.

 

Jeg tok feil.

 

Før jeg visste ordet av det sto hun rett overfor meg, muligens en halvmeter fra min ølstinkende ånde. Ikke nok med at hun sto der som et slags snikende ullteppe, men hun strakte frem hånden og kløp meg i skrittet før hun hvisket meg i øret:

”Hey, sexy. Do you want some fun? I can make you so horny, I can make this night the best you’ve ever had.”

Rullgardinen gikk ned for Krabbebulle.

Det første jeg gjorde var å slå vekk hånden hennes som hadde tatt et ganske hardt grep rundt ballene mine, noe som for øvrig var meget ubehagelig. Hun stirret sjokkert på meg, men jeg enset henne ikke. Den ømme rognposen min ville ha hevn, og den sendte signaler opp til tunga, som igjen responderte med å sende ut noen gloser som nok ikke egner seg på trykk. Du som en oppmerksom leser vil legge merke til at disse signalene ikke gikk omveien om hjernen.

 

Dama stirret på meg med oppsperrede øyne og åpen munn, som om jeg hadde avvist et frieri om ekteskap eller lignende. Jeg satte en pekefinger nøyaktig 8,7 mm fra nesa hennes, lente meg mot henne og sa så rolig jeg bare kunne – selv om jeg var så sinna at jeg ristet – at hvis hun gjorde det en gang til, så skulle jeg sørge for at hun ble sendt over alle hauger, og hjem til sitt opprinnelige fødeland med første ledige robåt. Hun sa fortsatt ikke et ord, men prøvde isteden å psyke meg ut med blikket sitt.

 

Hadde jeg vært i det virkelige humøret denne kvelden, så skulle jeg dratt det ut noe så inn i hampen, men jeg orka ikke bruke mer energi på dette her. Dessuten gikk nattbussen min om ikke altfor mange minuttene, noe som gjorde at jeg måtte småjogge av gårde. Det siste jeg hørte fra henne da jeg snudde ryggen til og gikk var:

 

”Go and fuck yourself”

 

Litt annen tone enn den hun hadde kommet med for bare noen få minutter siden for å si det slik.

 

Dette er bare en av mange situasjoner jeg har havnet i klammeri med nigerianske horer her i Oslo, og nå begynner jeg å bli rimelig lei. En gang i vinter da jeg skulle gå fra Egertorvet til Oslo S, gjennom Skippergata, talte jeg ikke mindre enn 16 horer som ville ha det litt moro. Da har det gått litt for langt synes jeg. Ikke bare litt langt heller, men så langt at man må begynne å foreta seg noe.

 

Hva skal man gjøre? Skal man kriminalisere horekundene, og stenge markedet? Skal man kriminalisere prostitusjon, og stenge markedsmulighetene? Skal man legalisere dette her, og stue hele bunten inn på bordeller som vi kan bygge i utkanten av byen? Jeg har egentlig ingen gode forslag, men én ting er sikkert: noe MÅ gjøres, og det kvikt.

 

Til sammenligning var jeg i New York i fjor, og så ikke en eneste hore på seks dager. Her i Oslo kommer man i kontakt med ti stykker på seks minutter.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende