Kampen i Bosnia er nettopp slutt. Norge har vunnet 2-0 og dermed tatt et sjumilssteg mot EM i Østerrike og Sveits neste år. Faktisk en ganske enorm prestasjon av den lilleputtnasjonen vi faktisk er.  Sist vi var i et mesterskap med vårt kjære landslag var EM i 2000 der vi på en forholdsvis flau måte røk ut i gruppespillet etter en tåpelig dårlig innsats mot Jugoslavia i siste kamp hvis jeg ikke husker helt feil. Nå kan det virke som vi er tilbake på rett spor. Det hjalp å gå over til en 4-3-3. Skal ikke ta ting på forskudd riktig enda, men ting ser bra ut rent fotballmessig.

Da er det derimot en katastrofe at matchen i kveld går på en kanal som mange her til lands ikke har den fjerneste mulighet til å få inn. Viasat 4 er en eneste stor tøysekanal som ingen tar seriøst, og da er det faktisk ganske besynderlig at Viasat velger å sende matchen akkurat der. Det er ille nok at Viasat skal ha rettighetene på Champions League samt Norges bortekamper i EM- og VM-kvalifiseringer, men at de i tillegg har blitt flyttet over til Viasat 4 er jo en beslutning som for meg er helt totalt uforståelig. TV3, der matchene har blitt vist tidligere, prioriterer heller programmet "Den rette for Tor", der desperate kvinnfolk i sen overgangsalder ønsker å komme innpå den mindre sjarmerende Tor Milde. Hvordan denne prioriteringen i praksis lar seg gjøre stiller jeg meg helt uforstående til.

I det siste statsbudsjettet som ble lagt frem for noen uker siden ble det foreslått å øke tv-lisensen med noen hundrelapper i året. Dette er en lisens som utelukkende havner rett i kassa til NRK, og som skal bidra til å skape tv-programmer av "høy kvalitet". Hvordan viktige landskamper i fotball ikke kan være en del av disse programmene er også noe jeg stiller meg forholdsvis uforstående til. Vi som forbrukere har ikke noe valg – vi må betale tv-lisens for å ha en tv hjemme i stua, og ikke for å ha mulighet til å se på NRK. Det blir for meg en smule rart. Vi unge som sjelden eller aldri ser på NRK må også betale, og det i dyre dommer. Hvordan NRK ikke kan ha råd til å kjøpe opp rettighetene til norsk landslagsfotball, men isteden velger å fokusere på lørdagsunderholdning med Tore Strømøy og Tande-P, er jo helt hinsides all mulig fornuft. 

Kan noen fortelle meg hvorfor jeg skal tvinges til å betale en tv-lisens som er så høy at det er helt latterlig for at jeg som privatperson skal ha mulighet til å ha en tv i mitt eget hjem? Kan noen samtidig fortelle meg hva NRK egentlig bruker disse pengene til? Jeg har vel egentlig svart på en del av det litt over her når jeg tenker meg godt om, så det kan vi anse som et retorisk spørsmål.

Tenk på dette NRK: Hvis dere hadde spyttet inn litt ekstra penger for å sikre dere rettighetene til norsk fotball så kunne dere jaggu nytt godt av sponsorinntekter i tilllegg. Det måtte da vært noe for en kanal som, i tillegg til å være Norges "kulturelle høyborg", skryter av å være reklamefri! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg stusset over noe jeg finner meget besynderlig da jeg så en reklame for Specsavers på tv tidligere i kveld. Det ble sagt, og jeg siterer: "Kjøp to par briller til prisen av ett." Les ordlyden i denne setningen, gjerne høyt for deg selv. Er det ikke noe som skurrer? Jeg ble sittende og tenke litt over hvorfor briller egentlig heter briller, og ikke brille. For det er jo faktisk en brille man har på nesen. Ja, objektet inneholder to brilleglass og to stenger som skal festes bak ørene, men disse utgjør jo produktet som en helhet. Altså blir det jo én brille, ikke to briller som -er-endingen hentyder. Jeg skjønner at det heter briller fordi man sier ett par briller, men for meg blir dette også ulogisk. Man har ikke ett par briller før man sitter med to stykk briller mener nå jeg, altså to stykk briller som tilsammen inneholder fire brilleglass og fire stenger som skal føres bak ørene for at brillen(e) skal sitte der den er ment å skulle sitte.

Det blir det samme med bukse(r). Jeg spør alltid, hvis jeg har rotet den bort, "hvor er buksa mi?", ikke "hvor er buksene mine?". Dette fordi det henviser til én spesiell bukse jeg har lyst til å ha på meg, eller som jeg rett og slett vil vite hvor ligger. I mitt hode blir det feil å kalle en bukse for ett par bukser, da ett par bukser er to bukser med tilsammen fire bein. Noen liker kanskje å ha på seg to bukser, og da blir det et par. Hvis dette paret med bukser henspeiler på at bukser som regel har to bein, så vil jo dette i praksis bety at vi må overføre genser til flertall også. En genser har som regel to ermer som armene skal inn i, altså ett par ermer per genser. Én genser heter jo ikke gensere av den grunn.

Et par sokker er liksom greit; sokkene henger ikke fysisk sammen, men tilhører hverandre likevel på en naturlig måte. Altså blir det ett par sokker. Den eneste gangen man sier sokk i entall er når vaskemaskinen har rotet den ene bort (dette skjer ihvertfall ganske ofte med meg. Øystein Sunde har et godt poeng). Ellers ligger de skjulte premissene til grunn for at det er sokker i flertall man sier.

"Har du sett boxershortsene mine?" Hvordan skal man tolke dette? Er det to boxershortser vi snakker om her, eller er det én boxershorts med to hull som beina skal gjennom før man kan dra den over sine edlere deler? For min del blir det riktigere å si "har du sett boxershortsen min" hvis man bare leter etter den ene boxeren som er så deilig å ha på seg, og som lar utstyret flagre nesten fritt i den svale sommerbrisen. Den andre boxershortsen, som legger utstyret litt mer i klem, driter jeg jo i der og da. Altså, jeg leter etter den ene boxeren, ikke den andre. Dermed blir det ikke riktig å spørre om man har sett boxershortsENE mine.

Det heter jo én bh også, selv om dennes oppgave handler om én ting, nemlig å holde det ene paret med pupper sånn nogenlunde på plass (jeg har ikke tatt en tredje brystvorte med i beregningen, det kunne fort blitt komplisert med tanke på trekant og slike ting). Hvis man skulle fulgt brillenes og buksenes eksempel så ville det vel vært mest riktig å si bh’er til bh? Altså, det er jo ett par med brystholdere vi snakker om, men som utgjør hele bh’en som en helhet. To brystholdere, én bh. To brilleglass, én brille. To buksebein, én bukse. Én genser, to ermer (eller?).

Tiden er inne for det norske språk til å bestemme seg. Her er det tydeligvis noe Ivar Aasen glemte på sin ferd rundt om i kongeriket. Opptatt av nynorsk skal man være, men det å skille et par fra et enhetlig plagg er tydeligvis for mye forlangt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var en tur nede på apoteket istad for å kjøpe medisiner til mine kløende øyne og min rennende nese. Bjørketrærne sprer ut sin faenskap, og for noen stakkars sjeler er dette den verste tiden i året. Heldigvis er jeg forholdsvis heldig i forhold til mange andre, men jeg merker det godt. Slapphet, nysing, kløende og hovne øyne og en nese som produserer snørr i overstadige mengder er symptomene som slår til hver eneste vår. Jeg håper hvert år at jeg skal vokse det av meg, men det kan se ut som om dette er noe jeg må leve med resten av livet. Sikkert vanskelig for de som ikke har denne allergien å forstå hva det innebærer, men jeg kan fortelle dere at det faktisk er helt grusomt.

Så, tilbake til det jeg gjorde istad. Jeg gikk inn på apoteket og spurte etter medisiner, da i hovedsak øyedråper og piller. Øyedråpene inneholder hele 4 ml med væske, som skal dryppes to ganger daglig, eller fire ganger ved behov. Pillene er like små som p-piller, men fungerer sikkert som de skal. Pakken inneholder hele syv små, hvite tabletter som skal tas én gang daglig. Ikke overdrevet medisinering for min del med andre ord, og dermed regnet jeg også med at dette ikke skulle koste all verden.

Vel, der tok jeg skammelig feil. Hele 205 blanke norske kroner måtte jeg betale. Jeg tittet ned på den vesle posen jeg fikk i retur og tenkte at dette var helt hinsides all fornuft. Hvorfor i alle dager er ikke denne medisinen gratis? Jeg vet ikke hvor mange som har de samme plagene som meg, men jeg antar at det finnes ganske mange tusen rundt omkring i Norge som lider av en eller annen form for pollenallergi. Selv har jeg ganske milde plager, men jeg tør ikke tenke på hvordan det hemmer de som er skikkelig allergiske. Hvordan de våkner om morgenen med øynene klistret igjen, hvordan nesen har tettet seg helt til, hvordan hodet er tungt og trasig, og ikke minst hvor trøtt man er og hvor mye energi man faktisk mangler på grunn av dette her. Jeg vil påstå at samtlige som har en eller annen form for allergi ikke klarer å yte i nærheten av det de skal om de er på jobb eller om de holder på med studier.

I tillegg hemmer det ganske så mange rundt en. Selv holder jeg på med diplomoppgaven min for tiden, og når jeg ikke klarer å yte maks til enhver tid fører det selvsagt med seg dårlig samvittighet overfor de jeg jobber sammen med. Jeg leste et sted at fotballspilleren Martin Andresen var usikker til kampen i kveld på grunn av pollenplager. Det sier litt, selv om han driver med en fysisk idrett som krever mye. Vel, om det krever mye mentalt eller fysisk spiller egentlig ingen rolle – det går utover fellesskapet likevel.

Jeg kunne gått til konsultasjon hos fastlegen for å få medisinene til en tredjedel av prisen, noe som høres ut som en god idé, men når man tar med i betraktningen at det å sette foten innenfor døra på legekontoret koster over 200 kroner, er jeg ikke helt sikker på om det lønner seg likevel.

Mange andre i dette samfunnet får gratis medisiner. Narkomane får metadon, som jeg ikke vet hva koster, men som jeg er rimelig sikker på er billigere enn 4 ml Livostin og 7 piller Cetirizin. Her er det et eller annet som skurrer etter min mening. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke har rett til en gratis behandling av noe som bare plager meg noen få uker hvert eneste år slik at jeg kan yte maks av min kapasitet absolutt hele tiden. Nå er jeg i begynnelsen av eksamensperioden, noe som krever det ytterste fra min side, og så skal kanskje økonomien avgjøre om jeg kan klare det eller ikke. 205 kroner er faktisk en god del for en student, tro det eller ei. Jeg klarer meg greit økonomisk jeg, men jeg tenker også på mine medstudenter og mine allergivenner.

Når man kan sende asylsøkere hjem til hjemlandet på førsteklasse, så kan man pokker meg spandere allergimedisiner på oss som faktisk bidrar med noe i dette samfunnet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Satt og tenkte på en liten ting da jeg satt på skolen og lesket meg med ekslusivt Imsdal kildevann istad. Jeg tok en liten titt på flasken da jeg egentlig burde gjort helt andre ting, og oppdaget noe jeg synes var ytterst besynderlig. Først leste jeg litt om Imsdal, noe som forøvrig var ganske så lærerikt. Her fikk jeg vite at vannet jeg da satt og helte ned i halsen, i flere tusen år hadde rent ut gjennom den underjordiske kilden i den naturskjønne Imsdalen i Rondane eller hvor det nå enn var. Meget spennende at jeg per definisjon satt og drakk fossil-vann, vann som kanskje har vært i Guds frie natur siden den siste istiden, og kanskje før dette også.

Jeg må innrømme at vannet fikk en litt ekstra piff av kvalitet idet det sildret seg over tungen og videre ned i fordøyelsen (før det deretter traff porselenet i et rom rett bortenfor, men det er en annen historie). Det var der og da jeg snudde flasken og la merke til noe annet: Best før: Se flaskens hals. Jeg begynte å stusse. Best før på vann som har rent, sildret og vandret i tusenvis av år? Jeg tenkte at dette måtte være en slags dårlig spøk fra Ringnes’ side, men da jeg sjekket flaskehalsen fant jeg jaggu en dato som sa 17. juli 2007.

Ja, ok. Spørsmålet som nå sitter igjen er jo hvordan man kan vite dette. Vannet har rent og rent og rent og rent og rent enda litt til, og til og med enda litt til, men 17. juli 2007, DA går det ut på dato! Da er det slutt. Da må det helles ut. Man må med tungt hjerte se hvordan de kvalitetssikrede vanndråpene lirker seg ned i sluket for aller siste gang, der de enda en gang når naturens kretsløp og knytter seg til dette. Med litt flaks når det Imsdalen på ny, blir tappet enda en gang, og blir plassert ut i butikkhyllene i løpet av de neste 20 årene. Man vil jo da anta at vannet har vært der i flere tusen år, men dette vil vise seg å ikke stemme. Det har jo faktisk vært en snartur innom en Imsdal-flaske som jeg kjøpte i dag.

Vil det øke mulighetene for at fremtidens forbrukere kan risikere å kjøpe bedervet kildevann? Og hvordan er det med vannet i springen? Når går det ut på dato etter man har tappet det? Etter fem minutter? Fem timer? Fem dager? Eller rett og slett fem år?

Jeg bare lurer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei, jeg heter Bulle og jeg lider av kronisk pessimisme. Dette innebærer kort fortalt at jeg ser negativt på alt som beveger seg rundt meg og alt som omgir meg til enhver tid. Dette er noe jeg har slitt med siden barndommen og kanskje helt siden jeg ble født etter hva jeg vet. Jeg kan ikke huske så langt tilbake, og jeg var ihvertfall ikke i stand til å analysere så mye av hverdagen som jeg er i dag. Litt av problemet ligger nemlig her, at jeg analyserer for mye av det som skjer rundt meg. Et lite ord som blir sagt, en liten handling som blir utført, et lite ord som ikke blir sagt, en liten handling som ikke blir utført; alt legges i den store haugen inne i hodet mitt som deretter legges i behandlingskøen for analyse i den lille delen av hjernen. Kan egentlig sammenlignes litt med helsekøene i Norge – altfor mye skal gjøres, og det finnes ikke ledig kapasitet. Derfor går jeg noen ganger inn i et humør som kjennetegnes av at jeg blir muggen og sur, lett irritert samt at jeg ikke klarer å få frem hva som egentlig er feil. Folk som lurer (les: Karoline) må vente ganske lenge før jeg har fått stokket tankene nok til at jeg kan skille ut hva som egentlig er galt, eller hva jeg egentlig tenker på.

Jeg er ikke i stand til å glede meg over det som er positivt her i livet, men ser isteden bare det negative i enhver situasjon. Jeg har det egentlig som plommen i egget når jeg virkelig setter meg ned og tenker over det, men til daglig trekker jeg utelukkende fram de negative sidene når situasjoner skal evalueres. Jeg kjenner det begynner å tære på, både psykisk og fysisk. Jeg vet hva som er problemet, men jeg aner ikke hvordan jeg skal få rettet det opp. Jeg kan ikke gå inn i min egen psyke og fortelle meg selv at nå skal jeg begynne å tenke positivt, og det tror jeg heller ingen andre kan klare. Derfor ser jeg for meg et liv som pessimist helt frem til jeg pakker tøfla og legges i kista. Denne pessimismen kan oppstå overalt, i alle situasjoner, men jeg har lagt merke til én ting, og det er at gleden ved å vinne er så ufattelig mye mindre enn skuffelsen ved å tape – noe som egentlig kan overføres til alle situasjoner jeg omgis med daglig.

Jeg kan for eksempel være ute og spille golf (som forøvrig er en god avkobling mot stress) og spille en knallrunde på mellom 80 og 90 slag, men det kan likevel skje at jeg kommer hjem og er dritforbanna. Hvorfor? Fordi jeg i løpet av den runden kanskje slo ett eller to dårlige slag, noe som er en sterk bidragsyter til å gjøre meg sur og forbanna. Følelsen av å ikke få ting til er en av mine verste fiender. Istedenfor å se runden som en meget god runde så ser jeg den altså som en middels runde fordi jeg hadde et par dårlige slag. Det skal ikke være slik for en hobbygolfer!

Jeg husker noe av det samme spilte inn da jeg spilte fotball. Jeg var et aldri så lite keepertalent, og spilte mange strålende matcher for både Holmlia og Hauketo (ble sågar tilbudt å komme med på juniorsatsingen til Vålerenga, men takket nei fordi jeg mente det var for langt å reise (en halvtime med t-bane), noe som i ettertid har vist seg å være helt på trynet). Likevel ble jeg aldri fornøyd med min egen innsats. Jeg husker jeg ofte tenkte etter å ha sluppet inn mål at "nå skal jeg faen meg slippe inn alt som kommer". Jeg gjorde det ikke, men bare det at tanken var der er jo skremmende nok. Jeg trodde jeg skulle vokse det av meg, men det har jeg ikke gjort.

Jeg ser ikke muligheter, kun trusler.

Dette blir jo også projisert til det forholdet jeg lever i. Istedenfor å se de gode sidene ved det å ha en kjæreste som elsker meg så ser jeg isteden truslene. Hun skal jo snart være russ, og der finnes det jo en mengde med trusler man kan frykte over alt på jord. Der er jeg nå. Jeg vet at denne tiden nærmer seg, og jeg har allerede gått inn i det negative moduset. Det er ikke noe jeg ønsker selv (mest av alt skulle jeg ønske at jeg kunne unne Karoline denne tiden), men derimot en tilstand jeg går inn i helt naturlig. Istedenfor å glede meg på hennes vegne, synes jeg synd på meg selv og ønsker egentlig bare å gå i hi hele mai. Det er ikke sånn jeg ønsker å være. Frykten for utroskap, at følelser skal forsvinne sånn helt uten videre, frykten for å bli "glemt" og lignende er hele tiden tilstedeværende, og dette kommer absolutt ikke til å forbedre seg de neste ukene, snarere tvert imot.

Jeg har en god kompis som bare velger å ikke være sånn. Han forteller meg at "jeg gidder ikke å tenke sånn, jeg gidder ikke å være sånn. Hvorfor skal jeg det? Hva tjener jeg på det?"

Her ligger hovedpoenget. For hva tjener jeg på å være slik? Ikke noe som helst. Jeg bør heller spørre meg selv om hvor mye jeg taper på å være i en slik ufrivillig tilstand, men dette er ting jeg ikke har turt å kartlegge riktig enda. Kanskje når jeg blir pensjonist, men ikke før. Jeg er nemlig ganske redd for at denne pessimismen ødelegger mye for meg i det daglige liv. Nøyaktig hva som skjer er jeg ikke helt klar over, men at det har en utelukkende negativ effekt både på meg selv og på de jeg er glad i er jo helt selvforklarende.

Jeg har så lyst til å bli optimist. Jeg har så lyst til å se de lyse sidene istedenfor å bare tenke negativt. Jeg har lyst til å tenke offensivt istedenfor å tenke defensivt. Jeg har lyst til å våkne opp hver dag med blanke ark og fargestifter og ikke tenke på det som skjedde i går.

Jeg har så lyst til å bli "kurert".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For ikke lenge siden begynte jeg i ny jobb inne i sentrum av Oslo, en jobb som virker både spennende og ikke minst utfordrende. Som mange av mine faste lesere nå vet har jeg funnet det for godt å flytte ut av Oslo og inn i nabokommunen Bærum, noe som bidrar til visse utfordringer med tanke på det å faktisk komme seg inn til hovedstaden. Buss er jo forsåvidt et greit alternativ, men den eneste avgangen jeg kan ta for å komme tidsnok på jobben er selvfølgelig innstilt i påskeferien. I det øyeblikket jeg fant ut dette kom jeg opp med en lys idé om å ta bilen inn, da jeg regnet med at halve Oslo er på ferie og at det dermed burde være gode muligheter for å få satt fra meg bilen et sted uten å måtte betale en million kroner timen. Det skulle vise seg at jeg tok feil.

Morgenglad og sulten satte jeg kursen innover rundt klokken halv ni, og jeg ble meget positivt overrasket over at den vanligvis stillestående køen var helt totalt fraværende. Turen innover gikk unna på et blunk, og jeg gledet meg bare til å sette fra meg bilen på min faste plass i Vika. Gleden skulle bli kortvarig, her var det nemlig dukket opp en parkeringsautomat. Prinsippfast som jeg er kjørte jeg videre med en lett irritasjon i topplokket som gikk utover mine medbilister og de stakkars fotgjengerne som hadde våget seg ut denne morgenen. Jeg satte kursen videre inn mot jobben og mine haukeøyne var stadig på leting etter en parkeringsmulighet som ikke kostet noe som helst, annet enn en komplisert lukeparkering (noe jeg forresten er jævlig god på).

Jeg må få lov til å si én ting: Veivesenet har pokker meg gjort en grundig jobb i å sette opp de blå skiltene med en hvit P inni rundt omkring i hovedstaden! I løpet av et kvartal i Oslo finnes det sikkert fem per rake strekning, det vil altså si 20 stykker innenfor noen få kvadratmeter. Det er sikkert flere skilt enn antall innbyggere per bygård etter hva jeg skulle anta. Parkeringsautomatene dukket opp som paddehatter overalt, og jeg merket at jeg stadig ble mer farlig i trafikken etterhvert som bilen raste fremover mot den endelige destinasjonen: Helvete.

Der det ikke befant seg blå skilt med hvite P’er var det isteden runde skilt med rød og blå farge. De som skal parkere vet at dette ikke er fargen å se etter når man har dårlig tid for å rekke jobben og man faktisk MÅ sette fra seg bilen for i det hele tatt å rekke morgenmøtet. Neida, skilt var det overalt. Veiene forfaller og fartsgrensene synker, men parkering, det skal man faen meg ta betalt for uansett hvor man befinner seg. Raseriet steg inni meg etterhvert som jeg kjørte gjennom byen og satte kursen videre østover. En liten måltrost hvisket meg i øret at dette faenskapet kunne ha noe med klimabegrensninger å gjøre, nemlig at man i utgangspunktet ønsker at folk skal ta buss, men det er ikke så forbanna lett å ta buss når bussen ikke går når jeg trenger den!

Det endte med at jeg ringte min kjære som velvillig stilte opp som privatsjåfør, tross det faktum at det var tidlig på morgenen. Dette betød at jeg måtte sette kursen ut på motorveien igjen, brøt alle fartsgrenser og trafikkregler som var å bryte, og endte til slutt opp der jeg startet tre kvarter tidligere; hjemme. Karoline kastet seg inn i bilen og vi kjørte innover atter en gang. Etter ytterligere regelbrudd og overskridelse av samtlige fartsgrenser, nådde vi endelig stedet der jeg kunne hoppe av. Jeg ankom jobben 20 minutter for sent.

Hvis dette med parkeringsforbud i byen er fordi man ønsker å redusere bilbruk, kan jeg bare fortelle at i dag kjørte jeg tur/retur/tur/retur Oslo, med andre ord dobbelt så mye som nødvendig fordi jeg ikke klarte å finne et par kvadratmeter ledig plass som ikke er avgiftsbelagt til min kjære Golf. Med andre ord vil det si at jeg i løpet av denne tiden slapp ut dobbelt så mye klimagassser enn jeg hadde gjort hvis jeg hadde funnet en ledig og gratis parkeingsplass med en gang.

Ta den, rødgrønne jævler!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skrudde nettopp over på Beat for Beat på NRK, og plutselig forstår jeg hvorfor jeg ikke betaler tv-lisens. Egentlig synes jeg programmet passer best for de over 50 år, men det kan være ålreit iblant – spesielt når man vet hvilke sanger som presenteres i oppgavene. Noe sier meg at deltakerne er forberedt på hva som venter dem, men jeg skal vel kanskje ikke insinuere i noe jeg ikke vet. Det blir litt som å si at Julenissen ikke finnes, det er sikkert noen som ikke vet dette (ooops).

Vel, jeg har irritert meg grønn over én ting de siste gangene jeg har sett på såkalte shows på tv, og det er hvordan klappingen til publikum foregår. Det er meget bra at de er engasjerte og ekstatiske over deltakernes prestasjoner, men jeg synes det går en grense. For, når denne dusten av en publikumsoppvarmer står i kulissene og oppmuntrer publikum til å klappe taktfast mens man roper "øy, øy, øy, øy, øy, øy", da synes jeg hele den greia blir falskt. Man kunne like gjerne ha latt være å klappe, men heller buet. Mye morsommere enn å føle den samhørigheten med de andre publikummerne som egentlig ikke har lyst til å rope "øy, øy, øy, øy, øy" de heller.

For hva betyr egentlig "øy, øy, øy, øy, øy"? Jeg synes det høres ut som om man tar de tunge stegene tilbake til tiden da nordmenn satt i huler og gjøv løs på hverandre med klubber samtidig som man hugget ned sine livsmemoarer i den første og beste steinen man fant utenfor (rundt 100 år siden med andre ord). På denne tiden satt dekadente franskmenn i sine teatre og klappet høflig til storslåtte skuespill, og det var aldri noe "øy, øy, øy, øy, øy" inne i bildet her i gården. Det gikk nemlig av moten rundt 5000 år tidligere i denne delen av verden.

Her i Norge liker vi likevel å ta vare på de gamle tradisjonene så godt vi bare kan. I og med at det ser spesielt ut å dra en "øy, øy, øy, øy, øy" midt på Karl Johan (man må jo tenke på turistene) så har man isteden valgt å implementere det i god, gammel fredagsunderholdning som aldri går av moten. Etterpå er det både Nytt på Nytt, Skavlan og Senkveld med Harald og Thomas, og bare legg merke til hvordan "øy, øy, øy, øy, øy" gjør sitt inntog i disse programmene. Ganske rart hvordan man reagerer når man en gang har lagt merke til en så jævlig irriterende uvane ved norske programmer. Også ganske rart hvor irriterende han Ivar Dyrhaug er. Han minner meg litt om den programlederen i Buzz, om noen har spilt dette på PS2.

Nå sitter jeg vel aller mest og lurer på hvorfor jeg ser på Beat for Beat, og ikke setter på en James Bond-film fra den splitter nye kofferten jeg kjøpte forrige dagen. Det er ein slik ein vakker sølvkoffert med 007 inngravert på siden, og som innerholder de 20 filmene som kom før Casino Royale (som også skal kjøpes inn).

"Øy, øy, øy, øy, øy"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det begynte en vakker kveld tidligere i vinter med en bøtte med både dyktige og enda flere udyktige dansere som plutselig troppet opp på tv-skjermen. Jeg var naturlig nok skeptisk. Det var igjen tid for Dansefeber, en konkurranse jeg trodde skulle kåre Norges beste danser. Jeg fant ut i kveld at jeg tok feil. Det skal kåres Norges nye favorittdanser. Det innebærer faktisk en vesentlig forskjell.

Programmet startet som seg hør og bør med at mange av deltakerne ikke var flinke nok, og dermed brast ut i gråt for åpent kamera. Sjarmerende hvis man er jente. Ikke så sjarmerende hvis man er gutt. En fyr hadde sågar med seg moren sin som mental støtte og som samtidig sto for leveransen av godteri til alle de andre, noe jeg synes virker litt spesielt for å si det pent og mildt.

Nuvel, nå har konkurransen kommet såpass langt at det kun er de beste igjen. Etter min mening røk den kanskje beste ut i dag, nemlig Ole Petter. Det får meg til å stusse litt over Dansefeber som konsept. TVNorge er selvfølgelig ute etter å tjene penger, noe alle tv-selskaper er. For å tjene penger på Dansefeber har de valgt en løsning som, etter min mening, ligger i gråsonen for hva som er etisk korrekt. For, istedenfor at en profesjonell jury skal kåre Norges beste danser, har tv-kanalen valgt å tømme kontantkortene til unge fjortisjenter som skal stemme på den de synes er den danseren som er kulest, har mest sjarm eller lignende.

Personlig synes jeg det er meget vanskelig å se om en danser er dyktig eller ikke. Eller, det er ikke vanskelig å skille en god danser fra en skikkelig ræva danser, det klarer til og med jeg. Det som derimot er vanskelig er å skille en god danser fra en danser som er like god, og kanskje enda litt bedre. Der sliter jeg skikkelig, og der tror jeg mange som ser på Dansefeber kan si seg enig med meg. Så, på hvilket grunnlag stemmer man da?

Jo, det er ganske enkelt; man stemmer på det som hører med danseren, nemlig utseende, trynefaktor og sjarm. Hvorvidt det har noe med om man bør gå videre i Dansefeber å gjøre er jeg usikker på, men jeg stiller meg tvilende. En profesjonell jury som vet hva de skal se etter hadde utelukkende gått etter danseferdigheter og hvordan man kommuniserer dansen, ikke hvordan man ser ut eller hvordan man er som menneske. Det er der jeg synes konkurransen blir urettferdig, og konseptet blir rett og slett for dumt.

Norges nye favorittdanser.

Idol blir noe av det samme. Der skal man kåre Norges nye superstjerne av alle ting. Det er hva konseptet går ut på. Det holder ikke å være en god sanger, man må ha det lille ekstra. Kurt Nilsen er en eksepsjonelt god sanger, men da han vant Idol hadde han ingenting ekstra som skulle tilsi at han var, og skulle bli, en superstjerne. Han har et enormt mellomrom mellom fortennene – that’s it. I dag er han en av Norges mestselgende artister, og med god grunn: Han kan synge!  

Jeg synes Dansefeber burde blitt avgjort av juryen som sitter der til pynt. De har den nødvendige kompetansen som må til for å kåre vinneren av en dansekonkurranse. Det har et fåtall av oss som sitter og ser på. Én ting er i hvert fall sikkert; det var ikke riktig danser som forlot konkurransen i kveld, og da tenker jeg på gutta. Den jenta som gikk ut synes jeg var helt greit, men det er jo et paradoks at hun som ble stemt ut i forrige uke fikk være en ny sjanse i kveld. Var hun ikke god nok forrige uke, så bør hun vel kanskje ikke være god nok denne uka heller?

Er vi seere virkelig kompetente nok til å avgjøre en slik konkurranse? Er konseptet slik utelukkende fordi TVNorge vil tjene penger på interaksjonen med publikum? Burde konseptet vært endret til å kåre Norges beste danser?

Svarene er nei, ja og ja. Endelig svar er avgitt. Jeg går videre til neste runde.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har hatt en slags rar tanke i bakhodet rimelig lenge nå. En litt urolig tanke faktisk. En tanke som forteller meg at samfunnet er på vei i helt totalt feil retning. Dette har ikke noe med antall barnehageplasser å gjøre, ei heller med at de rikeste her til lands skal betale toppskatt og formueskatt og hva som verre er. Neida, det har med noe helt annet å gjøre. Noe som egentlig er ganske så naturlig mellom to mennesker, men som per dags dato er så skremmende fremtredende i alle typer media og andre typer kommunikasjon at jeg blir helt skremt. Det handler om sex. Jada, du leste riktig. Tre bokstaver, hvor den siste er litt uvanlig i det norske språk. Jeg nevner det igjen. Det handler om sex.

Sex er i og for seg ganske så deilig det, men etter min oppfatning har det mistet mye av sin betydning i løpet av de siste årene. Det gikk en diskusjon for noen år tilbake som dreide seg om å bryte ned tabuene som hadde bygget seg opp gjennom flere tiår. Den største tabuen av de alle var selvfølgelig det mest naturlige av alt, nemlig at to mennesker skal kunne være intime med hverandre, eller sagt med andre ord; sex. Dette ordet og denne betydningen skulle være et naturlig begrep som alle skulle benytte seg av uten å måtte føle seg flaue, sa forkjemperne. Kvinnegruppen Ottar satt et eller annet sted og rev seg i rødstrømpene. De skulle tape. Enda en gang.

For hva ser vi egentlig i dag? Kvinnemagasin på kvinnemagasin, rettet mot jenter helt ned i 10-11 års-alderen, som gir råd om hvordan man skal onanere en av det motsatte kjønn, hvordan man skal utføre oralsex, hvordan man skal utføre analsex med mer. Alt dette skriker mot en på forsiden, og det er selvfølgelig fristende for en nysgjerrig ungjente som ønsker å lese noe annet enn trøtte skolebøker. Det er her problemet oppstår. For det første er det implisitt en markedsføring mot barn under 16 år (som faktisk er den seksuelle lavalder her til lands) selv om magasinene selv klarer å vri seg unna dette ved å si at dette bare er en del av bladets innhold, og ikke det de ønsker å få frem som et hovedbudskap. Loven angående den seksuelle lavalder skal sikre at voksne som har seksuell omgang med barn under 16 år skal bli straffet, men likevel; barn (det er det de er i denne alderen) er etter min mening altfor unge til å lese og ikke minst utføre slike handlinger. Dette fordi man tross alt er et barn som ikke har i nærheten av oversikt over konsekvensene dette kan medføre, og som heller ikke burde begi seg ut på dette eventyret ut ifra noe de har lest i et magasin. ”Straffen” vil kunne være uønsket graviditet helt ned i 14-15 års-alderen, om ikke enda tidligere. For de aller fleste vil dette ende med abort og medfølgende dårlig samvittighet som vil følge en lenge, om ikke hele livet.

Det blir heller ikke bedre av at ”idoler” som Britney Spears, Paris Hilton med flere blottlegger seg fullstendig i offentlige rom, samt at media ikke nøler et splittsekund med å slå det opp på forsiden. Her kan hvem som helst se hva unge, rike, hippe kvinner foretar seg på andre siden av kloden. Disse menneskene er dessverre rollemodeller for enkelte av dagens ungdom, hvor synd det enn måtte være. Hvem sin skyld er dette? Det er media, som ikke eier etiske retningslinjer og som gjør hva som helst for å tjene penger. En halvnaken Paris i beste sendetid på TV2 har blitt dagligdags. Og ungdommen følger på. Det har blitt om å gjøre å kle seg mest mulig utfordrende med dype utrigninger, pushup-bh’er, bare mager, stramme bukser og selvfølgelig en hel bøtte med sminke som oser av sex. Alt oser av sex.

Mitt spørsmål er hvor foreldrene blir av i denne sammenhengen. Hadde jeg hatt en datter som jeg hadde sett kle seg noe i nærheten av det jeg nevner her, så hadde det ikke vært snakk om at hun hadde fått lov til å bevege seg utenfor døra i det hele tatt. Hun kunne ha grått så mye hun bare hadde orket om hvor upopulær hun hadde blitt, om hvor få venner hun hadde sittet igjen med og lignende, jeg hadde ikke brydd meg et sekund. Det handler isteden om å sitte igjen med litt selvrespekt når man når den alderen hvor det er andre ting som betyr noe. Jeg er helt sikker på at mange av de barna vi ser med for eksempel dype utrigninger i dag vil ha psykiske problemer når de blir eldre. Både fordi selvrespekten er borte, men også fordi mange av de vil ha falt for fristelsen til å ha ligget med eldre menn som har plukket de opp via nettet – ofte med lovnader om kontantkort eller lignende inne i bildet. Og jentene biter på. Da utføres det oralsex og analsex med høy sigarføring, akkurat som de har lest om i magasinene sine. Den pedofile herren står bak med et eneste stort glis og lovpriser diskusjonen som gikk for noen år tilbake.

Da kan man jo lure. I hvilken grad skal man egentlig prate om sex? Er det virkelig så naturlig å snakke om at alderen for seksuell debut bare går nedover og nedover? Eller skal man prøve å holde det på et litt rasjonelt nivå slik at man slipper ønske om popularitet og potensielle voldtekter? Har det blitt slik at magasinene og internett (ikke minst!) har tatt over den seksuelle opplæringen? Er det her ungdom lærer om sex, for deretter å sette det rett ut i live?

Det er godt mulig jeg er konservativ til å være 22 år, men heller konservativ og rasjonell enn liberal og idiot. Spesielt innenfor dette fagfeltet.

Jeg bare forstår ikke hvor denne utviklingen skal ta veien. Jeg vil vel heller ikke vite det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har lenge stusset over amerikanere. Ikke amerikanere som folkeslag, men ordet og betegnelsen amerikanere. Vi her i Norge blir kaldt nordmenn. Våre mer uheldige naboer blir kalt svensker og bergensere. Vi har også dansker, tyskere, franskmenn og engelskmenn i umiddelbar nærhet av våre grenser. Likevel kan vi alle samles under én betegnelse, nemlig europeere. Over dammen er situasjonen tydeligvis en helt annen. Det har etter hvert blitt sånn at med en gang man hører navnet Amerika så tenker man automatisk på USA. Dermed blir det også slik at med en gang man hører betegnelsen amerikanere så tenker man på innbyggerne i cowboy-landet. Det blir herved viktig for meg å presisere at USA er et land på lik linje med Norge, samt at amerikanere er den fellesbetegnelsen på innbyggerne i hele Amerika, akkurat som europeere betegner oss nordmenn.

Den korrekte betegnelsen for innbyggerne i USA vil helt klart være usanere. Det ser og høres kanskje rart ut, men etter min mening bør dette være en betegnelse som resten av verdens befolkning bør bruke. Usanerne vil selvfølgelig si seg uenig i dette, da de ønsker å være resten av verden overlegne, men her mener jeg det helt klart bør gjøres en endring. Betegnelsen amerikanere impliserer en overlegen og arrogant innstilling overfor de andre landene i verdensdelen, en innstilling som ler og håner land som Canada, Mexico og Brasil. Det hadde blitt ramaskrik i Bush-administrasjonen om canadierne og brasilianerne plutselig hadde kalt seg for amerikanere, et begrep som i utgangspunktet ville likestilt landene.

Jeg oppfordrer samtlige av Norges innbyggere til å erstatte amerikanere med usanere slik at vi kan bidra til å jekke ned stoltheten deres – i hvert fall en liten smule.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende